Labraford – Mi media Naranja (Kranky cd, 1997)

1) S; 2) G; 3) WR; 4) C; 5) I; 6) V; 7) P

Labrafords tre første album viste frem en glidning fra abstrakte flater av lyd til mer eller mindre håndfaste viskninger i sangformat. Utviklingen skjedde uten at trioen foretok noen grove brudd med sin måte å lage musikk på. Det var heller snakk om en myk utvikling mot det håndfaste, mens spenningen i uttrykket ble holdt ved like.

På det fjerde forsøket kom det et mer definert stilskifte. De var fortsatt seg selv nok, men utvidet den musikalske paletten med ytterligere en fiolinist (fra den ene de hadde med på forgjengeren). I tillegg dukket det opp et elektrisk piano og Mark Nelson spilte slide, i tillegg sitt vanlige gitarspill. Carter Browns keyboards var like hjertelig tilstede som tidligere, og det samme var Robert Donnes bass. Mark Nelsons vokal var imidlertid nesten fraværende. Mens «Labraford» var sangbasert, var Mi media Naranja i langt større grad instrumental.

Mi media Naranja er spansk for «min bedre halvdel» eller «min sjelevenn». Om det var hverandre trioen hadde i tankene eller om det var produsent Claire Lewis vites ikke, men det var i hvert fall første gangen de brukte en ekstern produsent. Lewis markert seg ikke særlig som produsent siden, men var tilknyttet Peter Gabriels Real World Studios i en årrekke. Hun gjorde en utmerket jobb med Mi media Naranja. Lydbildet var større og dypere enn på de foregående platene, som gjerne, og med overlegg, hadde låst lydbildet fast i klamme, dempede stemninger. Denne gangen var det åpent, som åpent i store landskap. Labraford hadde forberedt den oppmerksomme lytter på dette via forgjengerens A Scenic View, som både i tittel og innhold pekte frem mot Mi media Naranja.

Mi media Naranja inneholdt en utforskning av cinematisk postrock, med konsesjoner til klassisk ambient ala Brian Eno og skråblikk til band som Dirty Three, Mogwai og Tortoise. Ut av dette skapte Labraford et tyktflytende amalgam av keyboards, droner, ekkobelagte gitarer, bass, flak av strykere og noen ganger rytmiske elementer. Sistnevnte var en først gang. De hadde så langt tviholdt på sitt rytmeløse, dronene modus. Å få inn rytmiske elementer var et fornuftig trekk. Musikken tjente på et element av bevegelse i all sin dovne, mykvarme instrumentalmusikk. I tillegg ble det krydret med feltopptak av stemmer, skarpe (men ikke så skarpe) sinuslyder og pianoloops, og på ett spor vokal av Nelson.

Resultatet var tiltrekkende, men smått uforpliktende lytting et sted mellom Brian Enos Ambient 4: On Land, Morricone da han komponerte for westerns, John Williams grandiose filmmusikk, Tortoise i det forsiktige hjørnet og Labrafords egne første plater. Mi media Naranja var en mørk og varm omfavnelse, en plate velegnet for nattlig lytting. Til det formålet var den en perfekt venn, gjerne som en siste lytt før Ole Lukkøye kom. Men det var ikke til å komme fra at trioen var mindre særpreget denne gangen og denne gangen opererte i et nabolag med langt flere beboere.

Rating: 7/10