Cynic – Focus (Roadrunner cd, 1993)

1) Veil of Maya; 2) Celestial Voyage; 3) The Eagle Nature; 4) Sentiment; 5) I’m But a Wave to…; 6) Uroboric Forms; 7) Textures» (instrumental); 8) How Could I

Å bruke begrepet unik skal man være forsiktig med, men når det gjelder Focus er det berettiget. Focus står igjen som et av nittitallets aller beste utgivelser og hadde et musikalsk uttrykk som var unikt. Aldri før (og heller ikke siden) hadde death metal, kunstrock, progressiv rock og jazz fusion gått opp i en høyere enhet på like vellykket vis.

Det tok langt tid fra Cynic ble stiftet til debuten Focus var på plass i platebutikkene sommeren 1993. De tok sine første små steg i 1987, da gitarist og sanger Paul Masvidal og trommeslager Sean Reinert ble enige om å spille sammen. I de påfølgende årene spilte de inn fire demoer, før det ble kontrakt med Roadrunner Records i 1991. Omtrent på samme tid som de fikk kontrakt deltok Masvidal og Reinert på innspillingen av Deaths klassiker Human og på den påfølgende turneen.

Da Cynic var klare til å spille inn sitt eget album i august 1992, ble Florida rammet av orkanen Andrew. Den brakte med seg store ødeleggelser og la blant annet Cynics øvingslokaler i grus. Det medførte at innspillingene ble utsatt.

Focus ble omsider spilt inn i Morrisound Recording i Florida. Morrisound og produsent Scott Burns var det heteste navnet i ekstrem metalkretser på første halvdel av nittitallet. Sepultura, Morbid Angel, Death, Napalm Death, Obituary, Cannibal Corpse og Deicide var blant de som spilte inn musikk der med Burns som produsent. Cynic betsod da av Paul Masvidal (vocoder vokal, gitar, gitarsynth), Sean Reinert (akustiske og elektroniske trommer, keyboards), Jason Gobel (gitar, gitarsynth) og Sean Malone (bass, Chapman stick). I tillegg hadde de med seg Tony Teegarden, som tok seg av «growl»-vokalen, som Masvidal ikke hadde stemmebånd til å håndtere.

Cynic var innledningsvis et relativt typisk death metal- band, men inkorporert etter hvert mange andre elementer i musikken i tillegg. Inspirasjonen fra jazz fusion var tydelig, spesielt i det fremragende trommespillet til Reinert og i Malones basspill. De to holdt seg unna alle death metal klisjeer, det var for eksempel ikke blastbeats på Focus, og la en avansert rytmikk i bunn på alle låtene. Focus var full av uvanlige tidssignaturer og temposkift, noe som bidro til å løfte platen ut av alle sjangerkonvensjoner over i kvartettens eget univers. Bruken av gitarsynth og keyboards ga musikken en myk klang, som stod godt til de intrikate rytmene.

Der de fleste metalband med to gitarister så hen til Judas Priest og Thin Lizzy for inspirasjon, hentet Masvidal og Gobel vel så mye fra åttitallsutgaven av King Crimson (Fripp og Belew) og Televison (Verlaine og Lloyd). Så hadde de fire heller ikke glemt metal, som også var en viktig bestanddel i gruppens DNA.

Fremst i lydbildet lå Masvidals vocodervokal og Teegardens growling. På papiret høres en slik kombinasjon fullstendig forrykt ut, noe det vel også var, men det passet perfekt til det musikalske tablået Cynic spente opp. Også tekstene, som var trykket på innercoveret, bidro til platens x-faktor. Tematikken var konsentrert om meditasjon, yoga, den kosmiske moders oppvåkning i oss alle, og sitat som «Self is the universe». Langt inne i new age land der altså, med tekster som stod godt til musikkens fjerne, drømmende uttrykk. Bildene av medlemmene i omslagsheftet forsterket tekstene, særlig bildet av Paul Masvidal, sittende i yogapositur i vannet.

Den totale pakken av komposisjoner, tekster, arrangementer og fremføring hadde en kraft i seg som forankret Cynic i progressiv metal, som var i sterk utvikling på denne tiden. 1993 var et eksepsjonelt år for sjangeren, med utgivelser som Believer – Dimensions, Atheist – Elements, Tool – Undertow, Thought Industry – Mods Carve the Pig: Assassins, Toads & God’s Flesh, Death – Individual Thought Patterns, Devil Doll – The Sacrilege of Fatal Arms og Pan-Thy-Monium – Khaooohs, for å nevne noen.

Focus sprengte opp alle mulige og umulige dører i løpet av sine 36 minutter. At albumet var så pass kort medførte en stadig trang til å høre det hele én gang til. Cynic ble alltid plassert i metalbåsen, noe som garantert skremte bort mange lyttere som hadde hatt sans for denne unike og utrolig morsomme, fengende musikken om de lot seg friste.

Gruppen gikk i oppløsning allerede i 1994. De møtte motstand blant mange metalfans, som ville ha sin death metal «ren» og fri for pretensjoner. At gruppen ble med Cannibal Corpse på turne kunne ikke gå bra, kannibalenes brutale fans ikke var spesielt vennlige med Cynic.

Rating: 10/10