The Beatles – Please Please Me (Parlophone LP, 1963)

1) I Saw Her Standing There; 2) Misery; 3) Anna (Go To Him); 4) Chains; 5) Boys; 6) Ask Me Why; 7) Please Please Me; 8) Love Me Do; 9) P.S. I Love You; 10) Baby It’s You; 11) Do You Want To Know A Secret; 12) A Taste Of Honey; 13) There’s A Place; 14) Twist And Shout

Alt som kan diskuteres og sies om The Beatles er gjort. Slik sett er bortkastet tid å gi seg i kast med kvartettens katalog. På den en annen side er det umulig å ikke gjøre det; hva er vel en gjennomgang av rockehistorien uten The Beatles?

The Beatles har fulgt meg hele livet. Deres gjennombrudd i 1963 var samme år som jeg ble født, og mine første bevisste musikalske øyeblikk var med onkels Beatles-singler. Senere tok andre mer pass enn The Fab Four, enten det var glam, hard rock, punk, krautrock, progressiv rock, post punk, Grateful Dead, Velvet Underground, Zappa, Beefheart, Bowie, Paisley underground, støy rock, black metal, støy, japansk psykedelia, frijazz, Coltrane, Miles eller annet. Men The Beatles var alltid der. Og når sant skal sies er det ingen andre som kan løfte humøret som The Beatles.

Om det i det hele tatt har vært motforestillinger mot The Beatles som historiens største, beste og mest innflytelsesrike gruppe,  har de vært vanskelige å få øye på. De eneste som kan erindres er musikkhistorikeren Piero Scaruffi og den skotske journalisten og forfatteren David Keenan. Keenans standardsvar ved spørsmål om sin favoritt-Beatle er ubetalelig; han holder en knapp på Yoko Ono. Så skal det tillegges at også han etter hvert kom på litt «bedre» tanker, og har mumlet om at det de fire drev med i 1965 og 1966 var rimelig revolusjonært. Scaruffis poeng er at historikere legger for stor vekt på kommersiell suksess ved vurdering av musikalske kvaliteter. Det har han rett i, men jeg er dypt uenig i at The Beatles kun var størst kommersielt. De var også størst kunstnerisk sett. Hvorvidt de var større enn Bob Dylan og Elvis Presley kan diskuteres. Dylan og The Beatles står side om side på toppen av fjellet hos meg. Elvis er ikke i nærheten, selv om hans betydning og kvaliteter ikke på noen måte skal underslås.

The Beatles hadde en perfekt kombinasjon av ufattelig slitesterke melodier, umiddelbarhet og nyskapning, som de alltid kombinerte med appell til en hel verden. De var da også en av de ytterst få gruppene i rockens historie som har hatt to genier i sine rekker. Både McCartney og Lennon var unike, både som komponister og sangere, ja som artister i det hele tatt. Så hjalp det godt på med en glimrende trommeslager i Ringo Starr og  gitaristen George Harrison. Harrison skulle også komme opp med sanger etter hvert, og med det oppleve en stadig økende frustrasjon over å ikke slippe skikkelig til med sitt materiale. Og hvor lett var det, da McCartney og Lennon klemte ut den ene klassikeren etter den andre, nærmest på samlebånd?

Etter at Please Please Me ble det store gjennombruddet i UK i januar 1963, var det om å gjøre å følge opp med et album så fort som mulig. Debutalbumet, som var oppkalt etter slageren, ble spilt inn i løpet av kort tid. Mesteparten ble unnagjort i løpet av én lang dag, da ti sanger ble spilt inn. De fire siste ble spilt inn i løpet av to påfølgende økter. Alt under kyndig overvåking av produsent George Martin og spilt inn i EMIs studio i Abbey Road.

Martin var en perfekt match for The Beatles. Han forstod at han hadde et rockeband i studio og ikke ungdommer med gitarer som skulle synge «populære sanger». Han ga Please Please Me et levende lydbilde, så tett som mulig på slik de fire hørtes ut fra scenen. Han forstod at The Beatles var samspilte og ville utnytte den dynamikken det bød på. Albumet hadde også noe så unikt for tiden som åtte selvskrevne sanger. Vanlig standard i 1963 var å satse på singler og så raske sammen a- og b-sider sammen med noen coverlåter, og gi det hele ut som album. Please Please Me satt ny standard for hva et album kunne være, både i kraft av sine kvaliteter og gjennom at det faktisk var et album, og ikke kun en oppsamling av ymse tilgjengelige saker.

Både The Beatles og The Rolling Stones hadde en stor fascinasjon for Chuck Berry, Little Richard og Buddy Holly til felles, men mens Stones gikk videre derfra og ned i bluesen, var det jentegrupper, Everly Brothers og popmusikk The Beatles fylte på med av inspirasjonskilder. På debuten var to av seks coverlåter sanger som jentegruppa The Shirrels hadde spilt inn. Boys ble opprinnelig utgitt som b-side på 1960-hiten Will You Love Me Tomorrow. Den hadde vært på Beatles repertoar siden 1961, og ble sunget av Ringo. Det var en sjeldent livat vokal fra trommeslageren, som ikke fikk sin plass i musikkhistorien på grunn av sangstemmen. John Lennon sang samme gruppes Baby It´s You med stor innlevelse. Den viste virkelig frem Lennons kjærlighet for jentegruppene av tiden. Han sang også Anna (Go To Him) på ungdommelig, vart vis. Den var skrevet av soulsangeren Arthur Alexander, som The Beatles spilte inn flere sanger av. Paul McCartney sang lettbeinte A Taste Of Honey, en låt som var langt unna The Beatles typiske inspirasjonskilder. Den var hentet fra en film med samme navn fra 1961 og lå nærmere easy listening enn noe annet, men Beatles klarte å gi den et ok arrangement og fin folk-følelse. George Harrison fikk synge Chains, opprinnelig utgitt av jentegruppa The Cookies på tampen av 1962. Han gjorde ikke skam på seg i den kjappe versjonen.

Det største øyeblikket blant coverlåtene var Lennons voldsomme versjon av Twist And Shout, som var et primalskrik av rock & roll, spilt inn på én tagning i studio. Med et smell var gruppen tilbake i kjellerne i Hamburg. En klassiker god som noen.

Flere av Lennon og McCartneys egne sanger holdt også høy kvalitet. Lennons tittelspor var en umiddelbar klassiker, med stort driv og et aldeles fenomenalt refreng. I Saw Her Standing There, som åpnet platen, var like sprek. Da McCartney talte inn 1,2,3,4 og dro til, var det ingen tvil om at også Paul kunne rocke med de beste. Sangen handlet om ungjenta Iris Caldwell, som Paul så danse i et festlokale og som han ble kjæreste med.

Gruppens første singel, Love Me Do, ble også tatt med på albumet. Det var en litt undervurdert låt. Dens minimalistiske beat og ruslende melodi hadde riktignok ikke det enorme løftet The Beatles ellers skulle skjemme publikum bort med, men den hadde sin sjarm.

De tre øvrige originalene, Misery, Do You Want To Know A Secret og There’s A Place var også underholdende, med There´s A Place som den beste, med en alvorlig tekst om å ha behov for et sted å stikke vekk seg til.

Please Please Me ble liggende på førsteplass i UK i 30 uker. Da ble toppen overtatt av neste album fra de fire ustoppelige

Rating: 8/10