Jason Isbell – Jason Isbell And The 400 Unit (Lightning Rod Records cd, 2009)

1) Seven-Mile Island; 2) Sunstroke; 3) Good; 4) Cigarettes And Wine; 5) However Long; 6) Coda; 7) The Blue; 8) No Choice In The Matter; 9) Soldiers Get Strange; 10) Streetlights; 11) The Last Song I Will Write

Mens Jason Isbells første plate kunne ses på som en del av prosessen med løsrivelse fra Drive-By Truckers, var soloalbum nummer to hans helt selvstendige album. På debuten, som var spilt inn over flere år, var tidligere kolleger i Drive-By Truckers sentrale, selv om det var Isbell som stod i sentrum. På album nummer to hadde han skaffet seg sitt eget band, fritt for tidligere truckers. Han fikk med seg musikere fra hjemtraktene i Alabama, nærmere bestemt Sadler Vaden (gitar), Jimbo Hart (bass), Derry DeBorja (keyboard, trekkspill), Chad Gamble (trommer) og Jasons kommende kone Amanda Shires på fele. Alle i bandet koret. Vaden spilte også i Drivin’-n-Cryin’, som ga ut flere flotte plater, og DeBorja hadde spilt med Son Volt, Jay Farrars band etter at Uncle Tupelo gikk i oppløsning.

Selv om bandet Isbell hadde med seg var oppkalt etter navnet som ble brukt på folkemunne om et psykiatrisk sykehus i Florence, Alabama, betød ikke det at musikken var full av gale innfall og krumspring. Tvert imot var «Jason Isbell And The 400 Unit» et konvensjonelt album med amerikansk rootsmusikk. Det var lite å finne av Drive-By Truckers røffe rock & roll. Isbell lente seg heller mot countrysoul og sanger ala Tom Petty og Bruce Springsteen.

Platen ble produsert av Matt Pence. Han var mest «kjent» fra artige Centro-Matic. Pence ga Isbells musikk, som komponert alt selv, et passende lydbilde. Det låt gyngende organisk, med elektriske og akustiske gitarer, surklende orgel, piano og rytmeseksjon. Sangene og lydbildet passet Isbells milde røst, som trivdes spesielt godt i balladene, hvor det piplet soulsevje ut gjennom høyttalerne.

Musikken kunne vært spilt inn når som helst etter 1983, i tradisjonene etter sørstatssoul, det revitaliserte Nashville cirka 1986 og heartland-rocken til Petty, Springsteen og Mellencamp. Isbell hadde kommet opp med flere sterke sanger, særlig var Seven-Mile Island, med sitt atypiske trommespill og stilige elektriske piano et høydepunkt. Den gyngende, soulmarinerte popen i Streetlights og The Blue tålte også mange lyttinger. Og ikke for å glemme den strøkne balladen No Choice Of The Matter, med nydelig blås. Samtidig var det noe trivielt over flere av sangene, som ble mer hyggelig enn virkelig engasjerende lytting. Platen ble tidvis litt bakpå i alle sine tradisjonelle vendinger. Når sangene ikke var av de aller sterkeste var heller ikke lyden all verden til hjelp, og en viss kjedsomhet snek seg inn her og der. Da var det lett å savne de skarpe kantene som alltid var på plass hos Drive-By Truckers.

Rating: 7/10