Labraford – E Luxo So (Kranky cd, 1999)

1) Recorded and Mixed at Sound of Music, Richmond, Va.; 2) With John Morand and Assisted by Brian Hoffa; 3) Dulcimers Played by Peter Neff. Strings Played; 4) By Chris Johnston, Craig Markva, Jamie Evans; 5) And Jonathan Morken. Photo Provided By; 6) Leta O’Steen. Design Assistance by John Piper

I 1998 ga Mark Nelson ut sitt første soloalbum, under aliaset Pan American. Pan American ble hans hoved geskjeft utover 2000-tallet. Den selvtitulerte debuten ble et originalt og lyttervennlig album, som beveget seg rundt små stillferdige sanger mikset med dub og rytmikk. Det låt forfriskende og skulle vise seg å være en større lytteropplevelse enn moderskipets E Luxo So.

E Luxo So, «bare luksus» på norsk, var Labrafords femte album på seks år. Platen ble utgitt sommeren 1999 og ble som de to forgjengerne spilt inn i Sound of Music Recording Studios i Richmond. Tok man en titt på låttitlene på kunne man velge om det var å regne for en sløy form for humor eller om trioen var matlei og ikke i stand til å finne passende merkelapper. Titlene bestod rett og slett av detaljene om hvem, hva og hvordan på platen, delt inn i seks for å passe til antall spor.

Albumet fortsatte reisen forgjengeren Mi media Naranja hadde sendt Labraford ut på. Det betød en stadig mer neddempet og saktmodig form for ambient musikk, med anstrøk av postrock og scenisk filmmusikk. Vridningen i uttrykk kostet gruppen noe av særpreget allerede på forgjengeren, men der rodde de det hele sånn noenlunde i land med fengslende instrumentalhygge. På E Luxo So ble uttrykket strippet ytterligere ned. Mesteparten av de filmatiske anslagene av åpne landskap fra sist var erstattet av en nær og europeisk kammermusikalsk ånd, med større rom for reel kontemplasjon og ro, målbåret strykere, akustisk piano og tilbakelente gitarer og bass. Tidvis kunne det hele settes i båsen «moderne klassisk musikk», selv om det hele veien hadde en viss tilhørighet i populærmusikkens postrock-avdeling. Det var fortsatt rytmiske elementer å finne, uten at det noen gang tok av i den ene eller andre retningen. Også slumrende, elektronisk knitter ble bakt inn, uten å gjøre særlig vesen av seg.

Musikken var vakker og behagelig, men manglet en «knekk», noe som kunne åpenbare seg og vise vei til en dypere forståelse av hva musikerne forsøkte å formidle. Det ble litt hult etter noen gjennomlyttinger, hvor den åpenbaringen Labraford hadde skjemt bort lytteren med at skulle komme etter en porsjon tålmodighet faktisk ikke dukket opp denne gangen. Dermed ble resultatet mest en pen overflate, uten nødvendig motstand og egen vilje.

Labraford hadde alltid forsket på forholdet mellom det maksimale og det minimale, og stort sett funnet en balanse. Denne gangen virket det som om de undersøkte hvor små de kunne være og likevel holde på seg selv. Det var et prisverdig forsøk på å dyrke det minimale, selv om resultatet ikke ble helt vellykket.

Rating: 6,5/10