Harold Budd And Brian Eno With Daniel Llanois – The Pearl (EG LP, 1984)

1) Late October; 2) A Stream With Bright Fish; 3) The Silver Ball; 4) Against The Sky; 5) Lost In The Humming Air; 6) Dark-Eyed Sister; 7) Their Memories; 8) The Pearl; 9) Foreshadowed; 10) An Echo Of Night; 11) Still Return

Med unntak av et tredje album i Music For Films serien, som ble utgitt i 1988 og inneholdt musikk fra Eno og andre, var årene mellom 1985 og 1990 uten utgivelser fra mannen. I denne perioden konsentrerte han seg om forskjellige prosjekter og om å produsere andre artister. Før den fem år lange «sabbaten» rakk han imidlertid to album til. Først et nytt samarbeid med Harold Budd og så musikk til en videoinstallasjon, musikk som også ble utgitt på cd.

The Pearl ble utgitt i august 1984 og var et nytt samarbeid med Harold Budd, og dermed en oppfølger til Ambient 2: The Plateaux of Mirror, fra 1980. Selv om The Pearl ikke ble titulert med Ambient foran, var musikken like kontemplativ og forsiktig som på forgjengeren. Det var likevel nok fornyelse til at The Pearl stod utmerket på egne bein. Denne gangen var også Daniel Llanois en del av laget. Han hadde etter hvert blitt en god samarbeidspartner for Brian Eno, både som produsentpartner og som musiker. De to skapte blant annet lydsporet til Apollo sammen, og det var et smart trekk å koble på Llanois da The Pearl skulle realiseres. Han produserte platen sammen med Eno.

The Pearl var et bevis på hva det var mulig å skape av spenning og atmosfære med få virkemidler. Albumet skilte seg ut fra den store flommen av ambientmusikk som hadde begynt å renne over et sultent marked i 1984. Mye av det som ble utgitt var slappe etterligninger av Enos banebrytende arbeider og ofte ikke mer enn bakgrunnsmusikk for hippier og new age-svimer. Eno ga uttrykk for irritasjon over utviklingen og særlig i forhold til hvordan mindre talentfulle artister ga ambient et ufortjent dårlig rykte.

Platen inneholdt i likhet med forgjengeren korte stykker, drevet frem av Budds minimalistiske pianospill. Resultatet skilte seg likevel fra forgjengeren. The Pearl var dusere, mer trykkende og tyngre. Denne gangen var Eno langt mer aktiv, med bruk av feltopptak og elektronikk. Det ga utrykket en bredere palett. Det var fortsatt en uhyre forsiktig og smakfull bruk av effekter, men med større virkning enn sist.

Platen egnet seg best til å bli lyttet til i sin helhet. Så var det også spor som skilte seg ut, som den mørke snutten Echo Of Night, med sin urolige elektronikk, den vakre Lost in The Humming Air, som sendte tankene til Cocteau Twins (som Budd skulle samarbeide med et drøyt år senere) og ikke minst A Stream With Bright Fish. Sistnevnte knyttet musikken til vann og ga lytteren følelsen av duppe vektløs rundt i havet.

Enohavet.

Rating: 8,5/10