The Beatles – With The Beatles (Parlophone LP, 1963)

1) It Won’t Be Long; 2) All I’ve Got To Do; 3) All My Loving; 4) Don’t Bother Me; 5) Little Child; 6) Till There Was You; 7) Please Mister Postman; 8) Roll Over Beethoven; 9) Hold Me Tight; 10) You Really Got A Hold On Me; 11) I Wanna Be Your Man; 12) Devil In Her Heart; 13) Not A Second Time; 14) Money (That’s What I Want)

Kun tre uker etter at debutalbumet var å finne i butikkene, ble den nye sangen From Me To You utgitt på singel. Den beviste for alle eventuelle tvilere at John Lennon og Paul McCartney var i stand til å lage sanger som traff menigmann i hjertet, og at Please Please Me ikke var et tilfeldig lykketreff. From Me To You var en herlig poplåt, som ga The Beatles deres første nummer en på singellisten i hjemlandet. Den gikk også til topps i Irland og på New Zealand, ble nummer 9 i Australia og Norge, og fikk en 25. plass i Sverige. For første gang var de også inne på listene i USA, riktignok med en beskjeden 116. plass.

1. juli spilte så The Beatles inn sangen som skulle endre alt, for alltid. She Loves You, tidenes mest perfekte poplåt, ble sluppet på singel 23. august 1963, samme dag som denne anmelderen kom til verden. Dét kan ikke være en tilfeldighet! Sangen satte strøm på «Beatlemania» for alvor. Nå var det topp-plasseringer over hele linja, nummer 1 i UK, USA, New Zealand, Sverige og Norge, og topp 10 plasseringer i Australia, Nederland og Tyskland. She Loves You endte opp som The Betales bestselgende singel og var den mestselgende singelen på hele sekstitallet i UK. Forventingene var på bristepunktet da kvartettens andre album ble sluppet løs på verden 22. november 1963. Den gikk selvsagt rett til 1. plass i UK og avløste forgjengeren Please Please Me, som hadde ligget parkert på toppen av salgslistene i 30 uker.

With The Beatles ble spilt inn mellom juli og oktober, i EMI Studios i Abbey Road, med George Martin som produsent. Av de 14 sanger var det syv av Lennon-McCartney, èn av George Harrison og seks coverlåter. Albumet nøt godt av de tok seg bedre tid med innspillingene. Arrangementer og produksjon var løftet flere hakk siden sist. Med With The Beatles viste de fire at de hadde kommet for å bli og bekreftet det Please Please Me hadde vist, nemlig at de var i stand til å skrive egne sanger i stort monn og samtidig lage helhetlige album. Slik satte de for godt standarden for en forbløffet platebransje. Også omslaget bekreftet seriøsitet og stil. Det svart-hvit fotografiet av de fire har blitt et av rockehistoriens mest ikoniske omslag, og det er vel fortjent. Er det tidenes omslag? Det var i hvert fall svært lang fra de fire smilende uskyldighetene på omslaget av debutalbumet.

With The Beatles var en fullverdig oppfølger til Please Please Me og hadde flere sterke sanger. Det var likevel ikke et perfekt album og platen kommer litt til kort ved sammenligning med deres sterkeste utgivelser, men hvilke plater gjør ikke det? Og With The Beatles hører definitivt hjemme i en hver kvalifisert platesamling.

Det åpnet formidabelt, med tre strake ess. Først It Won’t Be Long, med Lennon i front, på en sang han skrev mer eller mindre alene, med Harrison og McCartney med testosteronfylte Yeahs! i bakgrunn.  Midt-tempo balladen All I’ve Got To Do var ikke dårligere, nok en gang med Lennon i kjærlighetsmodus og en fantastisk melodi. Uslåelig popmusikk ble også servert på McCartneys All My Loving. En typisk lys og vennlig McCartney-sang, men med et avansert arrangement, som viste hvilken utvikling de hadde hatt som musikere allerede. Særlig samspillet mellom Lennon og Harrison imponerte, der Lennons komplekse rytmespill fulgte Harrisons solospill, som var innom både Duane Eddy og country i anslagene.

George Harrison debuterte som komponist med Don’t Bother Me. Han klarte seg greit på den sløye rockeren, selv om han laget langt bedre saker senere. Teksten handlet om en mann som ønsket å være i fred. Slik sett var den et bilde på Harrisons ambivals. Han nøt privilegiene med å være en rik og fri Beatle, men ville samtidig være i fred fra omverden og drive med sitt.

Platens første skuffelse kom med Little Child, Lennons smått mislykkede rocker. Den manglet både en god melodi og ikke minst et skikkelig arrangement. Please Mr Postman, som The Marvelettes hadde stor suksess med i 1961, var langt bedre. Det faktum at originalen var det beste stedet å starte med denne, var det ikke til hinder for at The Beatles med Lennon i spissen gjorde en formidabel versjon, løftet av ungdommelig energi. Mellom disse to lå Till There Was You, en ballade hentet fra musikalen The Musical Man (1957), med et forsiktig arrangement med Ringo på bongos, akustiske gitarer og McCartney i det romantiske hjørnet. Resultatet var vel søtt og bløtt, og den type sang som bidro til at de «tøffeste» etter hvert foretrakk The Rolling Stones.

At Chuck Berry er en av de viktigste artistene i rockens historie er uomtvistelig. Side to på åpnet med en versjon av hans Roll over Beethoven. Mens Stones tok for seg mange av Berrys sanger, nøyde The Beatles seg med å spille inn to. I tillegg til Beethoven valgte de seg Rock And Roll Music, og tok dermed for seg to av tidenes største «frigjøringshymner», som var lydsporet til tiden da ungdom rev seg løs fra et for tidlig voksenliv og etablerte teenagerhverdagen. Roll Over Beethoven ble sunget av George Harrison, i en grei versjon, selv de fire ikke til den svingen og gleden som originalen hadde. Devil In Her Heart, en obskur jentegruppe-sang fra 1962, opprinnelig utgitt av The Donays. The Beatles gjorde en hyggelig, men fort glemt versjon av kjærlighetsbagatellen. De lyktes mye bedre med Smokey Robinsons You Really Got A Hold On Me, som ble levert i en flott versjon, med en formidabel vokal av Lennon; sjelfull og lidende, over et komplekst rytmisk arrangement. Den var et av albumets høydepunkt.

Den første av tre originaler på side to var den svake Hold Me Tight, en middels rocker, sunget av McCartney. Deres egne versjon av I Wanna Be Your Man, sangen Lennon og McCartney ga til The Rolling Stones, var langt bedre. Den ble sunget av Ringo, og dro av gårde i hissig tempo. Undertegnede foretrekker likevel Stones versjon, med sitt større mørke og småfarlige atmosfære. Best av de tre egne på side to var Not A Second Time, en av The Beatles’ mest forseggjorte sanger så langt. Den ble sunget av Lennon og viste fremover mot de mer komplekse arrangementene og komposisjoner som skulle komme. Den gikk over i avslutningssporet, en heidundrende versjon av Money, som opprinnelig ble utgitt av Motown i 1959, med Barrett Strong, og som ble Detyroit-selskapets første millionselger. Money var en hysterisk fet rock & roll låt, som Lennon leverte med bravur, og dermed gjentok suksessen med debutens Twist And Shout.

Rating: 8/10