Aix Em Klemm – Aix Em Klemm (Kranky cd, 2000)

1) The Girl With The Flesh Colored Crayon; 2) 3×2(Exit); 3) Sophteonal; 4) Prue Lewarne; 5) The Luxury Of Dirt; 6) Sparkwood and Twentyone

I 1996 var duoen Stars Of The Lid oppvarmere for Labraford, da sistnevnte besøkte Texas på en turne. I kostnadseffektiv stil overnattet medlemmene i Labraford hjemme hos Adam Wiltzie. Wiltzie hadde startet Stars Of The Lid sammen med Brian McBride i Austin, Texas i 1993. Duoen skulle lage en rekke gode album opp gjennom årene, med langstrakt minimalisme, like inspirert av moderne klassisk som av postrock og ambient. De to var inspirert av Labraford, og selv om det ikke var det første som falt en inn ved lytting til Stars Of The Lid, var det mulig å kjenne igjen den ensomme ikke-rocken til Labraford i duoens rytmeløse lydmalerier.

Robert Dunne (Labraford) og Adam Wiltzie ble venner, og bestemte seg for å lage musikk sammen. De startet med å utveksle materiale via post, men det ble først fart i samarbeidet da de kom sammen i Wiltzies hjemmestudio i mai 2000. Da ferdigstilte et album løpet av kort tid. Resultatet ble utgitt senere samme år, under det mystiske navnet Aix Em Klemm. Hvor de fikk dét fra vites ikke. Kanskje var det bare klangen av ordene som passet som tittel?

«Aix Em Klemm» inneholdt seks spor, som la seg behagelig til rette mellom Dunne og Wiltzies daglige virke. Labrafords sløye puls var lett gjenkjennelig, og det samme var Stars Of The Lids elektroniske, utflytende malerier. Samarbeidsprosjekter virker ofte mer fristende enn hva det endelige resultatet er i stand til levere, men denne gangen var det to sjeler og en tanke som åpenbarte seg. Det var en fordel at Dunne og Wiltzie beveget seg i samme musikalske landskap til daglig, og samtidig var gode nok lyttere til at begges sterke sider kom til uttrykk. Her balanserte gitarer, bass og elektronikk på finurlig vis hele veien.

Alle seks spor hadde kvaliteter. The Girl With The Flesh Colored Crayon åpnet med sørgmodige toner ala Stars Of The Lid, med en vokal som sendte tankene til Spacemen 3 i et mykt øyeblikk. 3×2 (Exit) var en annen, elektronisk skål, mykt dyttet fremover på en enkel beat, mens smått truende synthflak rotet rundt. Sophteonal hadde en skurrende puls, med lag på lag av elektronikk og en autistisk orgelloop som gikk og gikk på et nydelig vis, og sendte tankene til uendelige mengder død luft et sted langt ute i atmosfæren.

Prue Lewarne og The Luxury Of Dirt var nærmere Labraford, med tillegg av inspirasjon fra Brian Eno. Sparkwood And Twentyone var dypt filmatisk, med tydelige spor av Angelo Badalamentis musikk til Twin Peaks. Den fikk et herlig løft avslutningsvis, der en resiterende herrestemme rundet av platen.

«Aix Em Klemm» var både inviterende og utfordrende lytting, og hadde stadige hemmeligheter på lur. Det var en plate å svømme rundt i på en søndags formiddag, eller en mørk kveld for den saks skyld.

Det ble med den ene utgivelsen fra duoen, noe som var synd. Et nytt album hadde blitt tatt imot med takk.

Rating: 7,5/10