Radiohead – Pablo Honey (EMI, cd 1993)

1) You; 2) Creep; 3) How Do You?; 4) Stop Whispering; 5) Thinking About You; 6) Anyone Can Play Guitar; 7) Ripcord; 8) Vegetable; 9) Prove Yourself; 10) I Can’t; 11) Lurgee; 12) Blow Out

I 1985 begynte Thom Yorke (sang, gitar), Ed O’Brien (gitar, sang), Phil Selway (trommer) og brødrene Colin (bass) og Jonny Greenwood (gitar, tangenter) å spille sammen, etter å ha truffet hverandre på Abingdon School i Oxfordshire. De tok navnet On A Friday, etter dagen de hadde tid i skolens øvingslokaler.

On A Friday ble raskt ettertraktet, men takket nei til tilbud fra Island. De snusfornuftige unge guttene ville gå på universitetet først, noe fire av fem satte i gang med i 1987. Etter diverse løse prosjekter i de kommende årene, tok de fem opp igjen samarbeidet i 1991, fortsatt under navnet On A Friday. Etter at de startet opp igjen med konserter, ble det nok en gang interesse fra plateselskaper, og de endte opp med å signere en kontrakt med EMI, på seks album. I et sjeldent tilfelle av vilje til å lytte til omgivelsene (les plateselskapet), skiftet de navn. Etter at diverse forslag hadde vært oppe til diskusjon, bestemte de seg for Radiohead. Navnet var hentet fra en lite påaktet sang av Talking Heads, fra True Stories (1986).

Navnet sa mye om hvor Radiohead hentet inspirasjon fra. I en tid der britisk rock var dominert av shoegaze, med band som Slowdive og Ride, og britpopen med sine utadvendte, sosialt kommenterende og eksplisitte britiske tekster lå i startgropen, hadde Radiohead blikk og ører stivt festet på USA. De var inspirert av Dinosaur Jr., Pixies og sikkert også Nirvana. Radiohead lagde en god blanding av den amerikanske gitarrocken ala 1992, med noen flak av åttitallets Paisleybølge. Kom man til Radiohead via Kid A og senere album, må det ha vært et sjokk å høre hvilket rett frem rock band de var i 1993. Heller ikke tekstene til Thom Yorke hadde mye å gjøre med de rådende trender i hjemlandet. Han skrev innadvendte, personlig-psykologiske epistler om seg og sitt, gjerne med en klart uttalt selvpisking og gremmelse. Her var det ikke mye selvpromotering.

Mest uttalt i sin fornedring av seg selv var Yorke på den tidlige signaturlåten Creep, med omtale av seg selv som et ubrukelig kryp, i sterk kontrast til partnerens enestående personlighet («so fucking special»). Creep ble etter hvert Radioheads første hit, en velfortjent sådan. Den var et beist, med voldsom kraft i melodi, sang og arrangement. Yorkes sære, slurende røst var allerede på plass, refrenget var rent øregodteri og det hele ble toppen med tordenskrallene fra Jonny Greenwoods gitar.

Creeep var det et de sentrale sporene på Radioheads debutalbum. Pablo Honey ble produsert av amerikanerne Paul Kolderie og Sean Slade, som hadde jobbet med flere av Radioheads amerikanske forbilder. Innspillingene ble gjennomført i løpet av noen hektiske uker i Oxford høsten 1992. I følge produsentene engasjerte kvintetten seg i alle mulige detaljer. Så pass faktisk at Slade og Kolderie tok med seg tapene til sitt studio i Boston og gjorde miksingen ferdig der, til medlemmenes frustrasjon. Det endelige resultatet ble mer elle mindre trykt ned over ørene på gruppen, noe medførte at de senere ga uttrykk for en viss misnøye med resultatet.

Radiohead hadde nok lite å klage på i forhold til produksjon, som fikk det meste ut av deres potensiale på dette tidspunktet. De 12 sangene hadde en tung rytmisk bunn, og var dominert av skarpe gitarer i flere lag, med en kraft som la seg et sted mellom Dinosaur Jr.s løsslupne kaos og den mer polerte alternative rocken av tiden, med en ørliten smak av stadionrock.

De fem komponerte all musikken sammen, mens Thom Yorke skrev og sang tekstene. Sangene var for det mest tradisjonelle rock av tiden. De gikk stort sett i midttempo, med enkelte unntak. Materialet var ujevnt, med flere høydepunkter, men også anonyme spor.

De mest umiddelbare sangene, og skulle det vise seg, største høydepunktene, lå først på platen, som perler på en snor, kun brutt opp av den mislykkede, masete punkpastisjen How Do You Do? Åpningssporet You hadde en hektende gitarfigur som kickstartet et drivende parti, og som avslørte at Radiohead hadde noe spesielt i Thom Yorkes vokal. You var lekker og smart, med bruk av lys og skygge, uten å gå Nivana og Pixies’ «loud- quiet» estetikk i næringen. Deretter fulgte nevnte Creep, og etter How Do You Do? den vakre, folkinspirererte Stop Whispering. Den hadde den sterkeste melodien på albumet. Gitarene gikk i sjelden janglemodus, og nok en gang viste Yorke seg frem som vokalist. Han hadde allerede her en unik karakter i pipene, et særpreg som var langt unna klassisk skjønnsang, men som kom gjennom til lytteren på en sjelden måte.

Thinking About You fortsatte i samme stil som Stop Whispering, bare enda et hakk ned. Drevet av kassegitarer over et teppe av tangenter og lekre elektriske gitarer, var det nok et uforglemmelig øyeblikk. Anone Can Play Guitar var mer elektrisk, med dirrende, støyende gitarer og en tidstypisk melodi i bunn. Refrenget hektet med sin sitatvennlige tittel og løft, mens Yorke remjet om å være Jim Morrison mens gitarene hylte rundt ham.

Hadde dette nivået fortsatt resten av platen hadde Pablo Honey luktet på klassikerstatus. Slik var det dessverre ikke. Det som ville vært side to på et vinylalbum slet med mer anonyme låter, som sjelden hevet seg over tidstypisk gitarrock. Det var som om de hadde gitt det de hadde på side en. Det låt fortsatt helt fint, med den saftige gitarlyden og Yorkes stemme, men det var vanskelig å huske hvordan de forskjellige sangene gikk, uten at det noen gang ble direkte traurig og eller overopplagt. Lurgee og Blow Out , som lå nest sist og sist på plata, var to unntak. Her var noe av nivået på side en tilbake, med en vàr Yorke over rene gitarløp og melankolsk stemning, selv om melodiene ikke var all verdens minneverdig.

Rating: 6,5/10