Eno/Cale – Wrong Way Up (Opal cd, 1990)

1) Lay My Love; 2) One Word; 3) In The Backroom; 4) Empty Frame; 5) Cordoba; 6) Spinning Away; 7) Footsteps; 8) Been There Done That; 9) Come In The Desert; 10) The River

Mange hjerter gledet seg da Wrong Way Up ble utgitt i oktober 1990. Det var Brian Enos første sangbaserte album siden han lukket munnen etter Before And After Science i 1977. At platen var et samarbeid med John Cale gjorde ikke forventingene mindre.

John Cale var geniet Enos likemann, både som musiker, komponist, vokalist og produsent. Den klassisk musikkutdannende waliseren hadde spilt med La Monte Young, vært medlem i The Velvet Underground, utgitt en rekke klassiske soloalbum og ikke minst produsert klassiske plater, blant annet debutene til Stooges, Modern Lovers og Patti Smith. Cale og Enos veier hadde krysset tidligere, gjennom bidrag til hverandres utgivelser på syttitallet. I 1989 hadde de tatt opp igjen samarbeidet, da Brian Eno bidro på John Cales Word From The Dying. Selv om de var veldig forskjellige personligheter, ga gjensynet inspirasjon til å samarbeide igjen. Det faktum at Cale så på Eno som en blanding av forretningsmann og kontrollfrik, og Eno omtalte Cales arbeidsmetode som korte, voldsomme øyeblikk av genialitet i et hav av manglende fokus og interesse, var ikke til hinder for det.

De to spilte inn Wrong Way Up i Enos hjemmestudio, i en tilstand av lykke og optimisme. Begge hadde nylig blitt foreldre og levde i stabile parforhold. Cale hadde også ryddet opp i rusproblemene sine. Han nærmet seg 50 år og Eno hadde rundet 40. Det hadde lagt seg en ro over karrierene deres, ikke nødvendigvis i produktivitet eller kvalitet, men i nyskapning. Det var ingen store overraskelser på Wrong Way Up, bortsett fra at resultatet var en sann svir av et popalbum. At resultatet ble så bra var vanskelig å forstå da samarbeidsproblemene mellom de to kom for en dag. Om det da ikke var slik at de to trivdes med et ustabilt, smått eksplosivt samarbeid. Cale var en villstyring som tålte en trøkk, og Enos beregnende og kalkulerende sinn må ha forstått at høy temperatur var nøkkelen til et godt resultat.

Wrong Way Up hadde mye til felles med Enos sangbaserte album fra syttitallet, og var full av fengende melodier med røtter i pop, rock og doo wop, i et elektronisk lydbilde med trommemaskiner, keyboards og synthesizere. Sangenes umiddelbare tilgjengelighet skygget innledningsvis for alle de smarte detaljene i arrangementene. Etter hvert trådde nyanser og teksturer frem, noe som gjorde at resultatet ble mer enn et knippe gode sanger som ble lagt bort etter en stunds forelskelse. De to siktet opprinnelig mot et mørkt, industrielt uttrykk, noe som, bevisst eller ubevisst, ble forlatt, til for del for lyse sanger, spesielt fra Eno. Cale var på sin side fortsatt seg selv fullt og helt, og fornektet seg ikke, med dyster tematikk (krig, håpløshet, møter i natten, osv.) her og der, uten at det mørke fikk overtaket og heller ble en passende kontrast til Enos lys. Dessuten hadde han alltid sin elegante melodiøsitet på plass.

De var tydelige på at de samarbeidet på hele platen og produserte sammen. Begge var likevel så særegne vokalister at de satte stort preg på de sangene de sang. Enos lett anemiske vokal hadde fått et lag av patina, noe som ga en bredere palett og faktisk større register. Cale var en genial musiker, men også en av de mest undervurderte sangerne i populærmusikken. Han hadde en sjelden patos og empati i stemmen, og evnet å være både melankolsk og sentimental uten å bli svulstig pompøs. Den myke balladen Cordoba var et soleklart høydepunkt. Her traff Cale en nerve få andre klarte å finne frem til. Også den svimlende, «europiske» Footsteps var genial – hadde Cale hørt på Tuxedomoon?

Wrong Way Up var på mange vis starten på del to av Enos karriere som musiker. Han skulle fortsette å være veldig produktiv, og lage plater for et stort publikum, samtidig som han stod bak smalere musikk til kunstinstallasjoner og annet. I tillegg produserte han mange artister, blant andre U2 og David Bowie. Det ble nok til smør på brødet. Om estetikeren Eno brydde seg med noe så trivielt som brød.

Rating: 8/10