The Beatles – Beatles For Sale (Parlophone LP, 1964)

1) No Reply; 2) I’m A Loser; 3) Baby’s In Black; 4) Rock And Roll Music; 5) I’ll Follow The Sun; 6) Mr. Moonlight; 7) Kansas City/Hey Hey Hey Hey; 8) Eight Days A Week; 9) Words Of Love; 10) Honey Don’t; 11) Every Little Thing; 12) I Don’t Want To Spoil The Party; 13) What You’re Doing; 14) Everybody’s Trying To Be My Baby

I Graeme Thomsons biografi om George Harrison fortelles det om lanseringen av hans «comebackalbum» Cloud Nine. Etter fem år uten plateutgivelse og en stadig fallende kommersiell status, innså Harrison at han måtte stille opp på promotering. I forbindelse med et intervju med Rolling Stone ble det tatt bilder, noe Harrison ikke klarte å oppvise den helt store entusiasmen for. Den unge kvinnelige fotografassistenten spurte om ikke det var stas å komme på forsiden av Rolling Stone, hvoretter Harrison stirret mutt på henne. Deretter sa han at det ikke var det blad eller magasin i verden han ikke hadde vært på forsiden av. Skal man i forlengelsen av denne historien forsøke seg på en tolking av omslaget til Beatles For Sale, kan det virke som om Harrison, og for så vidt også de tre andre, var forsynt av fotografering allerede i 1964. Det var fire avmålte unge menn som tittet ut på verden en overskyet dag i Hyde Park, London.

I perioden februar 1963 til oktober 1964 spilte The Beatles inn fire album, spilte hovedrollene i en film om seg selv, turnerte flittig og var konstant i medias søkelys. At de rakk å spille inn to album i 1964 var nesten vanskelig å begripe. Første halvår bestod av USA besøk, innspilling av A Hard Day’s Night (plate og film), og innledningen på en ny turne, som strakk seg inn i andre halvår. Midt opp i alt dette måtte Lennon og McCartney skrive sanger til ett nytt album, som EMI forventet i god tid til julesalget. De to slet med å finne tid og da Beatles For Sale dukket opp i butikkene 4. desember 1964, var det med åtte nye egne sanger og seks coverversjoner. Enkelte av de egenkomponerte sangene hadde også en relativ lang historie. «Tilbakegangen» fra bare egenkomponert materiale på A Hard Day’s Night var litt skuffende, selv om det ikke betød at Beatles For Sale var et dårlig album, tvert imot. Det har likevel fått et rykte som kanskje det svakeste albumet de laget.

Det musikalske innholdet var en videreføring og foredling av A Hard Day’s Night. Tekstene viste vei vekk fra enkle kjærlighetstema til introspektive og tidvis sørgmodige historier. De tre første sangene var gode eksempler på dette og samtidig glimrende låter. No Reply var en av Lennons beste så langt, en poplåt med voldsomt løft, på tross av at den ikke hadde et skikkelig refreng. Fenomenale I’m A Loser fulgte på, med en tilsynelatende dobbeltbunnet tekst, hvor Lennon vekslet mellom surmuling og et ironisk blikk på seg selv. Baby’s In Black var heller ikke å kimse av, der Lennon og McCartney sang harmonier sammen, slik bare de kunne. Den siste egenkomponerte sangen på side en var McCartneys klassiske ballade I’ll Follow The Sun. Den hadde han hadde komponert allerede i 1960, og kom endelig på plate i 1964.

Paul var fortsatt oppslukt av kjæresten Jane Asher, og flere av sangene på albumet omhandlet henne. Eight Days A Week var en fengende folkrocker, som McCartney fikk av Lennon, med oppdrag om å fullføre. Den inspirerte horder av amerikanske band, med The Byrds i spissen. Every Little Thing, en rendyrket hyllest til Asher, var mindre vellykket. Den ble sunget av Lennon, av en eller annen grunn. Da var What You’re Doing mye bedre, og nok en gang var det Asher som stod i sentrum for teksten. Denne gangen var det imidlertid det stormfylte og kranglende paret som ble behandlet. Et tegn på at alt ikke var tipp topp mellom de to hele tiden. Sammen med No Reply var den noe av det mest komplekse de hadde spilt inn så langt.

Coverlåtene hyllet forbildene fra femtitallets rock & roll. Her var det sanger av Carl Perkins (Honey Don’t og Everybody’s Trying To Be My Baby), Buddy Holly (Words Of Love), Little Richard (Kansas City/Hey Hey Hey Hey), og Chuck Berry (Rock And Roll Music). I tillegg gjorde de en versjon av Roy Lee Johnson Jrs Mr. Moonlight. Sistnevnte har alltid fått mye kritikk i Beatles-kretser, og blir ofte vurdert som det svakeste de noen gang spilte inn, med unntak av Yellow Submarine. Sannsynligvis var det en fleip fra gruppens side, men de gjorde det med bravur. Lennon sang med hjertet, over en merkelig calypsobeat, og McCartney bidro med en snodig orgelsolo, som avslørte at de mest hadde det moro da de spilte inn denne.

Resten av versjonene var også blandet kost. De to Perkins-sangene var ikke spesielt vellykket. Ringo sang Honey Don’t og Harrison Everybody’s Trying To Be My Baby, uten at de fikk noe spesielt ut av dem. Disse sangene tilhørte en annen tid, og bleknet ved siden av gruppens egne sanger i 1964. Buddy Hollys Word Of Love var bedre, og var en passende hyllest til en av deres store forbilder. Det var eneste gangen The Beatles spilte inn en Holly sang, til tross for at de spilte mange av låtene hans på konserter tidlig i karrieren

Versjonene av Rock And Roll Music og Kansas City/Hey Hey Hey Hey var den store beholdningen blant coverlåtene. Chuck Berrys jazzete, tilbakelente utgave av Rock And Roll Music ble omskapt til et godstog av en rockelåt, som avklarte alle eventuelle misforståelser om at The Beatles ikke var et rockeband. Lennon tok totalt grep på denne, som ble et høydepunkt fra de første årene deres. Versjonen av Little Richards klassiker var ikke særlig dårligere. Der var det Paul McCartneys tur til å tømme lungene. Han sang av full hals på første forsøk, etter inspirasjon fra Lennon. Det var ikke første gang de spilte den. Den hadde vært en del av repertoaret i Hamburg, og ble også spilt senere, blant annet i forbindelse med en opptreden på BBC Radio i 1963.

Rating: 8/10