Bang – Bang (Capitol LP, 1971)

1) Lions, Christians; 2) The Queen; 3) Last Will and Testament; 4) Come With Me; 5) Our Home; 6) Future Shock; 7) Questions; 8) Redman

Listen over band som lot seg inspirere av Black Sabbath, Cream, Blue Cheer og Grand Funk Railroad på syttitallet er lang. I USA, UK og mange land omkring på kloden dukket det opp den ene gruppen etter den andre, med unge slyngler med langt hår og Marshall-utstyr til å fylle en fotballbane, selv om de stort sett holdt til i garasjer og kummerlige øvingslokaler. Utallige var de som kun fikk utgitt et album eller to, eller sågar bare noen demoer, før eventyret var over. Med tiden ble det fornyet interesse for mange av disse artistene som historien mer eller mindre hadde glemt. En av de glemte gruppene var Bang, som ble reddet fra obskuriteten av engelske Rise Above Records. Selskapet var eiet av Lee Dorrian, mannen bak Cathedral og med en historie fra Napalm Death. Han var en kresen platesamler, med godt blikk for blant annet proto-metal og hard rock fra syttitallet. I 2010 ga Rise Above ut en boks med fire cd-er, inneholdende Bangs innspillinger fra 1971 til 1973, inkluderte deres tre utgitte album, samt den «egentlige» debuten, som ikke fikk en offisiell utgivelse før med denne boksen.

Frank Gilcken (gitar, kor) og Frank Ferrara (bass, sang) fra Philadelphia hadde spilt sammen siden tidlig i tenårene, og i august 1969 fikk de med seg trommeslager Tony Diorio, som svarte på en avisannonse de to hadde satt inn i lokalavisen. På dette tidspunktet var Glicken og Ferrara begge 16 år gamle, mens Diorio var en «gammel mann» på 26. De fant likevel tonen, og mikset etter hvert Beatles-inspirasjon med impulser fra det nye engelske bandet Black Sabbath, som gjorde et voldsomt inntrykk på Bang. De fikk også anledning til å varme opp for Sabbath, og lærte etter sigende Ozzy å gjøre fredstegnet. Tro det den som vil. Trioen fikk etter hvert et solid rykte som konsertband, og allerede før de hadde spilt inn musikk hadde de hatt Fleetwood Mac og en ung Bruce Springsteen som oppvarmere. Ikke verst at to av musikkhistoriens mestselgende artister varmet opp for den lille power-trioen.

Da de omsider gikk studio var de så godt kjent med låtene at de spilte dem inn mer eller mindre på ett opptak. Albumet Death Of A Country ble spilt inn Criteria Studios i Miami med tekniker Carl Richardson, som senere skulle få voldsom suksess med Bee Gees. Death O A Country var ferdig i august 1971, og ble brukt til å skaffe Bang platekontrakt. Capitol ville signere dem, men ville ikke gi ut musikken som var innspilt. Produsent Mike Sunday, som hadde jobbet med Blue Cheer, ble engasjert. Han hjalp Bang med å jobbe frem et tettere og tyngre lydbilde, som i større grad enn Death Of A Country lente seg på hard rock og protometal.

Sunday og Bang lyktes med sine planer, og det selvtitulerte debutalbumet ble en slem dose tung rock. De åtte sangene var unnagjort på en drøy halvtime. Ferrara hørtes ut som Ozzy Osbournes slemme lillebror, med en teint av Robert Plants balleknusende røst. Trioen hadde evnen til å komme opp med fengende låter og Gilcken var ingen dårlig riffmester, selv om det var et stykke opp til Tony Iommi. I tillegg til Sabbath var det også mulig å høre James Gang (med Joe Walsh i spissen) og Grand Funk Railroad i musikken, gjennom jordingen i boogie, blues og country-folk. Det var et stilig brygg, som ga Bang oppmerksomhet. Capitol valgte også å satse på bandet, noe som selvsagt hadde effekt.

Åpningen med Lions, Christians var formidabel. Det var en slu, underkjølt rocker, som loffet frem på noen av Gilckens beste riff. Resten av låtene holdt ikke helt samme nivå, selv om det aldri ble mindre enn underholdene å høre gjennom «Bang», og det var ting å hente på de fleste sangene. Last Will And Testament var en semiakustisk ballade, som sendte tankene til nevnte James Gang, men også til Wales-rockerne i Budgie. Future Shock hadde mye av samme arrangement og glød som Lions, Christians, med ilter Ferrara-vokal. Det låt Sabbath-seigt så det holdt, og på disse to låtene var det lett å trekke linjene til doom-metalen som vokste frem på åtti- og nittitallet.

Singelen Questions hadde også mye ved seg, en hektende boogie med basspill ala Geezer Butler i Sabbath. Den ble en liten hit og gikk til 90. plass i USA.

Rating: 7,5/10