Radiohead – The Bends (Parlophone cd, 1995)

1) Planet Telex; 2) The Bends; 3) High And Dry; 4) Fake Plastic Trees; 5) Bones; 6) (Nice Dream); 7) Just; 8) My Iron Lung; 9) Bullet Proof… I Wish I Was; 10) Black Star; 11) Sulk; 12) Street Spirit

Pablo Honey gjorde Radiohead til stjerner. Selv om kvintetten ikke forstyrret de aller øverste lagene av hitlistene, solgte albumet mer enn en million eksemplarer. Creep ble i tillegg en hit og en markør for gruppen. Radiohead ble tidvis identifisert med britpop, som skulle ta over UK i noen år midt på nittitallet. Det var ironisk. Det var vel knapt et band som stod lenger unna ladrock og øl enn Radiohead.

De fem ønsket seg suksess, men må ha fått sjokk av hva det faktisk innebar. Dèt var i alle fall inntrykket man satt igjen med etter nærlytting til The Bends. Tittelen er slang for de mildere formene for dykkersyke. Navnet stammer fra byggingen av Brooklyn Bridge i New York. Under konstruksjon av broen måtte man feste de to brotårnene til elvebunnen. Ved oppstigning fikk dykkerne symptomer på dykkersyke, og stod foroverbøyd av smerte; The Bends.

Stjernetilværelsen var åpenbart slitsom og plagsom for spesielt vokalist og tekstforfatter Thom Yorke, som ikke hadde det mest optimistiske syn på verden og seg selv i utgangspunktet. Creep var et eksempel på dette, og det samme var teksten til My Iron Lung, som ble sluppet før The Bends, der han likegyldig konstaterte at han hadde skrevet en sang til, helt lik den forrige og totalt meningsløs. Det var en underlig livslede til å komme fra en så vellykket ung mann, men Yorke klarte å håndtere det uten å bli for sutrete. Han hadde evne til å skrive elegante linjer, og var ikke fremmed for å bruke cut-up teknikker og surrealistiske innslag i lyrikken sin.

Med dette utgangspunktet var det kanskje merkelig at de fem ikke fjernet seg fra rocken på The Bends. Tvert imot omfavnet de den. The Bends var mer enn noe annet et formidabelt stykke rockemusikk, noe av det bedre i sitt slag som kom ut i løpet av nittitallet. Her var en gruppe som på ingen måte hadde gått lei av rock & roll som uttrykksform, alle mulige dårlige opplevelser til tross. Da kan man selvsagt lure på hvor dypt tekstene egentlig stakk, men til Radioheads forsvar ble The Bends et slags farvel til rock som rock. De skulle som vandre på mer uoppgåtte stier etter dette.

Platen ble spilt inn Abbey Road mellom februar og november 1994. John Leckie, med hjelp av tekniker Nigel Godrich, produserte. Leckie var et legendarisk navn i britisk rock, og hadde jobbet med de fleste av de beste, fra sin start som «tape operator» i Apple Studios i 1970, til jobb som tekniker opp gjennom syttitallet, frem til han etablert seg som produsent de siste årene i det ti året. Han hadde vært i studio med alle fra George Harrison, Paul McCartney, Roy Harper og Pink Floyd, til XTC, Be-Bop Deluxe, Magazine, Simple Minds og The Stone Roses. Det var likevel tekniker Godrich Radiohead skulle forholde seg mest og best til. Han skulle produsere all de kommende Radioheadplatene, og også Thom Yorkes soloutgivelser.

Etter å ha vært misfornøyd med de første innspillingene på vinteren 1994, tok gruppen en pause og dro på turne, for å løsne litt opp i de stramme arrangementene de lagt til seg på det nye materialet. Da de kom tilbake gikk det bedre, og de fikk rundet av innspillingene i november samme året. På det tidspunktet hadde EMI mistet tålmodigheten med Leckie, og sendte innspillingene til Paul Kolderie og Sean Slade, som hadde produsert Pablo Honey. På den endelige utgaven av The Bends ble kun tre av Leckies mikser brukt.

Inspirasjon fra den amerikanske alternativrocken kunne fortsatt høres, men var langt mindre eksplisitt denne gangen. På The Bends blandet de inspirasjon fra post punks misantropiske blikk på verden, den progressive rockens ambisjoner, krautrocks bruk av atmosfæriske lag på lag av lyd, og The Kinks, The Who og The Beatles’ melodiøsitet. Samtidig var The Bends moderne i uttrykket, med komplekse arrangementer, stinne av detaljer og lydeffekter av ymse slag. Platen mistet likevel aldri rocken av syne, og hadde store mengder rivende gitarrock å by på. Jonny Greenwood og Ed O’Brien hadde utviklet seg storlig som gitarister, og leverte gjennomgående oppfinnsomt og følsomt spill; selv om de røsket tak i sangene ble det aldri stereotypt eller klisjefylt. Bruken av cello, bratsj og fiolin på flere spor ga musikken flere dimensjoner, og var en myk kontrast til de mørke, dystopiske tekstene og mektige gitarene.

På tittelsporet så Radiohead så mot stadionene, med sine skrallende gitarer og bruk av stille før stormen estetikken som Pixies og Nirvana dyrket. Da kunne man at de siktet mot å bli det nye U2. Dèt gjorde de som kjent ikke. Selv om de etter hvert ble et av verdens største band var det på egne premisser.

Selv om The Bends var et album som ga mest tilbake om det ble lyttet til i sin helhet, var det noen klare høydepunkter. Åpningssporet Planet Telex var dramatisk hektende, der det rullet i vei på en trommeloop, med støyende gitar, ekko på piano og dundrende, dyp bass. Rytmikken sendte tankene til Can, mens det totale uttrykket var skarp gitarrock et sted mellom My Bloody Valentine og deres egne Creep. High And Dry var en ballade, med en Yorke som løftet stemmen opp i sitt høyeste register i det allsang-vennlige refrenget. Det var fengende uten å være billig, empatisk uten å være melodramatisk. Fake Plastic Tree hadde samme forsiktige åpning som High And Dry, med et skjelvende orgel under Yorkes stemme. Etter hvert slo tyngre gitarer inn, og da minnet den om Creep.

The Bends var mektig og tilgjengelig rockemusikk, som stod seg godt over tid. Så godt som alle sangene hadde noe evig ved seg, og var i liten grad er bundet til sin egen tid, i motsetning til veldig svært mye annen populærmusikk dessverre er det.

Rating: 9/10