Brian Eno – Nerve Net (Opal cd, 1992)

 1) Fractal Zoom; 2) Wire Shock; 3) What Actually Happened?; 4) Pierre In Mist; 5) My Squelchy Life; 6) Juju Space Jazz; 7) The Roil, The Choke; 8) Ali Click; 9) Distributed Being; 10) Web; 11) Web (Lascaux Mix); 12) Decentre

I 1991 spilte Eno inn et nytt sangbasert soloalbum, med tittelen My Squelchy Life. Han fikk imidlertid kalde føtter og ga ikke ut det ferdige produktet. I stedet gikk han i gang med innspillingen av nok et nytt album, titulert Nerve Net. My Squelchy Life ble utgitt senere, både som bonus på reutgivelsen av Nerve Net og som dobbel vinyl LP, i begrenset opplag til Record Store Day.

Nerve Net ble utgitt i september 1992 og var Enos soloalbum nummer 12. Han hadde med seg mange musikere, blant mange andre broder Roger Eno, Robert Fripp, John Paul Jones og Robert Quine. Musikken var, med noen få unntak, tungt rytmisk, mildt rockende og funky, og spilte som en hybrid av Taking Tiger Mountain og My Life In The Bush Of Ghosts, oppdatert med moderne teknologi til et tidsriktig uttrykk. De 12 sporene delte seg jevnt mellom instrumentaler og sangbaserte låter. Enos egen stemme var lite dominerende. Det var like ofte andre som stod for stemmebruk, og alt var heller ikke sang i tradisjonell forstand. Her ble det i like stor grad benyttet resitering og opptak av stemmer.

Nerve Net hadde et klinisk, elektronisk lydbilde, som ble temperert med congas, saksofon, gitar og piano. Resultatet ble et elektronisk album med konsesjoner til det virkelig spilte, noe som forhindret at musikken ble for kjølig distansert, selv om lyden var skarp og kald. Formidlende instrumenter og teksturer til tross, Nerve Net var likevel mørkere og hardere enn noen av Enos tidligere bravader. På syttitallsplatene, og for så vidt 1990s Wrong Way Up, var lyden og melodiene mykere og mer imøtekommende, preget av mannens unike ambiente bliss. Det var det mindre av her, selv om resultatet var et godt stykke unna industrirock og dess like.

Nerve Net var gjennomgående underholdende lytting, men nådde ikke høydene Eno hadde skjemt publikum bort med gjennom syttitallet. I 1992 var han ikke lenger i den kreative frontlinjen, og platen var mer et blikk på eksisterende trender og muligheter enn en ny vei videre. Dette kunne naturligvis ikke brukes mot en mann som hadde gjort så mye for utviklingen av moderne musikk. Han fortjente at Nerve Net ble vurdert i kraft av seg selv.

Juju Space Jazz var et godt eksempel på når det virkelig fungerte, en morsom sak med både Fripp og Quine på gitar, samplede stemmer, snodige rytmer og en elegant, mystisk stemning av privatdetektiver og mørke bakgater. Wire Shock var funk ala Talking Heads cirka Remain In Light, med hefig gitarspill – det må ha vært Fripp – og herlig bassing. Fractal Zoom var mer hektisk, men også den vellykket, med en synthslynge som red på tørre trommer.

Web/Web (Lascaux Mix) var et hovedspor, med til sammen 15 minutters spilletid. Her ble det dyrket atmosfærer ikke langt unna Apollo og On Lands mørkere stunder. Det atoale kilte gjennom et forrykt og insisterende piano. Det var smart gjort, uten at Enos sedvanlige melodiske kvaliteter var like skinnende som på sitt beste.

Rating: 7/10