The Beatles – Help! (Parlophone LP, 1965)

1) Help!; 2) The Night Before; 3) You’ve Got To Hide Your Love Away; 4) I Need You; 5) Another Girl; 6) You’re Going To Lose That Girl; 7) Ticket To Ride; 8) Act Naturally; 9) It’s Only Love; 10) You Like Me Too Much; 11) Tell Me What You See; 12) I’ve Just Seen A Face; 13) Yesterday; 14) Dizzy Miss Lizzie

Suksessen med filmen A Hard Day´s Night skulle naturligvis følges opp. I løpet av første halvår 1965 spilte The Beatles hovedrollene i Richard Lesters Help! Den var mer rørete og absurd enn den uskyldige og hyggelige forgjengeren, men hadde sin sjarm. «Plottet» omhandlet The Fab Fours utfordringer med å få spilt inn et nytt album, samtidig som Ringo måtte beskyttes mot galninger som var ute etter en ring han hadde i sin besittelse. Help! ble laget med et humoristisk skråblikk på James Bond-filmene som hadde blitt så populære, og med inspirasjon fra Marx Brothers, Peter Sellers og The Goon Show.

Før filmen hadde premiere i juli 1965, hadde The Beatles sluppet to singler. I april kom Ticket To Ride, og rett før filmen ble Help! utgitt. Ticket To Ride var et stort steg både for The Beatles og for utviklingen av rocken i stort. Aldri før hadde verden hørt et så tungt, komplisert og samtidig fengende stykke populærmusikk. Produksjonen var langt unna de rudimentære og spinkle resultatene man hadde måttet nøye seg med frem til da. Ticket To Ride ble, sunget av Lennon og hadde et fantastisk løft. Ringo la en synkopert trommefigur i bunn, som åpnet opp en helt ny verden for rockemusikken. Her var det ikke det umiddelbare dansbare som var målet. Ticket To Ride var et definerende øyeblikk, og fikk kanskje enda større kudos hos musikerkolleger enn hos fansen, som hadde forventet noe mer umiddelbart

Help! var lettere å forholde seg til for den jevne tilhengeren, med sin umiddelbare appell, men også den viste flere sider ved utviklingen kvartetten gjennomgikk. Lennons tekst var et slags rop om hjelp, der rollen som superstjerne etter hvert ble et fengsel. Lennon slet med seg selv og forstod at han var fanget i en felle. Help! var en unikt sårbar sang fra en popartist i 1965. Dessuten var Lennon rett på, der en mann som Bob Dylan kunne gjemme seg bak elegante, dobbeltbunnede vendinger skrek Lennon Help! rett ut.  Melodi, arrangement og musisering var på et hittil ukjent nivå. Særlig vokalarrangementet, med Harrison og McCartney bak Lennon, var noe nytt for The Beatles.

Både Ticket To Ride og Help! gikk til 1. plass i UK og USA, i tillegg til i mange andre land, Norge inkludert. Begge sangene fikk plass på albumet Help!, som ble utgitt 6. august 1965, etter at innspillingene hadde foregått i første halvår, som vanlig i Abbey Road.

Help! fulgte samme oppskrift som A Hard Day’s Night, med en side med sanger fra filmen og en side med annet materiale. Alle de syv sangene som var med i filmen var originalkomposisjoner. John Lennon sang fire av disse, McCartney to og Harrison en. Sangene viste et band i rask utvikling. Help! og Ticket To Ride er allerede nevnt. På Lennons Dylan-inspirerte You’ve Got To Hide Your Love Away gjorde The Beatles for første gang et helt akustisk nummer. Lennons melodi, de akustiske gitarene og Johnnie Scotts fløyter løftet den opp til toppen av folkrocken. Lennons fjerde bidrag var den fengende You’re Gonna Lose That Girl. En herlig poplåt, med nok et avansert vokalarrangement og Ringo på bongos, i tillegg til trommer.

På McCartneys beatpoper The Night Before dukket det opp et elektrisk piano, spilt av Lennon. Elektrisk piano var sentralt på flere av sangene på platen, noe som ga albumet et «moderne» preg, og pekte fremover mot det som skulle komme de neste årene. McCartneys andre bidrag på side en, Another Girl, var ikke like sterk, men så skulle det noe til å utmerke seg i dette selskapet.

George Harrison fikk med to komposisjoner denne gangen. Det var første gang siden With The Beatles han hadde med egne låter. Både I Need You og You Like Me Too Much var kjærlighetserklæringer til modellen Patti Boyd, som senere ble hans kone. You Like Me Too Much var ikke all verden til låt, med en ulidelig banal tekst og enkel melodi. Mest overraskende var tilstedeværelsen av ikke mindre tre pianister, henholdsvis McCartney, Lennon og produsent George Martin. I Need You var bedre, en fengende vise med et originalt gitararrangement og stilig komp fra McCartney og Ringo Starr.

Også Ringo fikk noen minutter i rampelyset. Han sang Act Naturally, som Buck Owens fikk en stor hit med i 1963. Ringo gjorde den på sedvanlig vis, uten å nå opp til resten av materialet på platen. Heller ikke It’s Only Love holdt sedvanlig standard. Det var en av Lennons svakere sanger på en god stund.

McCartney stod for høydepunktene på side to. På Tell Me What You See sang McCartney og Lennon sammen på vakkert vis. Den ble drevet frem av elektrisk piano og et spesielt trommearrangement. McCartneys melodistyrke var som vanlig til stede i fullt monn. I’ve Just Seen A Face var enda bedre, en kjapp poplåt pakket inn i et akustisk arrangement. Det hørtes lettbeint ut, men det var slett ingen lettvekter – for en melodi! Deretter bar det over i Yesterday. Hva skal man si om den? Tidenes mest innspilte sang. Det er ikke lett å lytte til den uten å ta inn minner om utallige håpløse versjoner, fulle av hult drama.  Om man lytter til McCartneys original og dytter alle andre inntrykk til side, sitter man igjen med en av tidenes flotteste sanger. Punktum. Yesterday var også den første sangen en Beatle spilte inn uten at de andre medlemmene bidro. Her var det kun McCartney med akustisk gitar og hjelp fra strykere.

Help! ble avsluttet med en versjon av Larry Williams Dizzy Miss Lizzy, sikkert i et forsøk på å gjenta suksessen fra tidligere album med å runde av en med en heidundrende rockeklassiker. Det funket for så vidt, Lennon var i form, men resultatet ble likevel ikke på samme nivå som Twist And Shout og Money, som hadde gjort jobben tidligere.

Rating: 9/10