Radiohead – Ok Computer (EMI cd, 1997)

1) Airbag; 2) Paranoid Android; 3) Subterranean Homesick Alien; 4) Exit Music (For A Film); 5) Let Down; 6) Karma Police; 7) Fitter Happier; 8) Electioneering; 9) Climbing Up The Walls; 10) No Surprises; 11) Lucky; 12) The Tourist

Ingen musikere med hode på rett plass sier nei når Brian Eno banker på døren, og det gjorde heller ikke Radiohead. Eno spurte om de kunne bidra med en låt til til inntekt for organisasjonen War Child. De spilte inn Lucky i løpet av èn dag i september 1995, med hjelp av Nigel Godrich. Han hadde vært tekniker på The Bends, og Radiohead og Godrich hadde funnet tonen under innspillingene. Lucky overbeviste begge parter om at samarbeidet dem i mellom var en perfekt match. Dermed hadde Radiohead funnet sin samarbeidspartner for lang tid fremover.

The Bends ble en suksess og EMI ga Radiohead frihet til å organisere og produsere det neste albumet selv, sammen med Godrich. De brukte tett inn på et år på forberedelser før de begynte innspillingene. Medlemmenes appetitt på forskjellige musikalske uttrykk var stor. Miles Davis, Can, Pendericki, Ennio Morricone og Dj Shadow var blant inspirasjonskildene. Så var selvsagt også The Beatles inne i bildet, ingen store britiske rockegrupper klarte å komme seg helt ut av skyggen fra det enorme treet. Radiohead plukket opp både eksperimentviljen og det faste blikket på melodier fra The Fab Four.

Med penger fra EMI og frihet til å bestemme selv ba Radiohead Godrich om å kjøpe nødvendig utstyr til å muliggjøre innspillinger  hvor enn de måtte ønske. De ville bort fra et tradisjonelt studio og leide St. Catherine’s Court av skuespillerinnen Jane Seymour. Det staselige herskapshuset fra 1500-tallet lå i landlige omgivelser i Bath, og hadde blitt brukt som studio av The Cure noe år tidligere, under innspillingen av Wild Mood Swings. Radiohead spilte inn noe av materialet i sitt øvingstudio, men mesteparten ble gjort i Bath.

Innspillingene foregikk gjennom sommeren og høsten 1996, og ble avsluttet i mars 1997.  OK Computer ble utgitt i mai 1997 og ble deres første album som gikk til topps på de britiske salgslistene. Platen fikk også en solid mottagelse blant publikum i USA, med 21. plass. Kritikerne var over seg av begeistring og OK Computer regnes i dag blant de beste albumene utgitt av et moderne rockeband. For en gangs skyld var ikke den overstrømmende rosen ufortjent. Ok Computer var et fenomenalt album, som hører hjemme blant de absolutt beste platene som er utgitt mellom 1990 til 2020, sammen hjemme med R.E.M.s Automatic For The People, Fushitsushas Live 1991, Cynics Focus (1993), The Mars Voltas De-Loused In The Comatorium (2003) og Francis The Mute (2005), My Bloody Valentines Loveless (1991) og noen få til.

Ok Computer har fått mange merkelapper opp gjennom årene, der mange har vært ivrige på å inkludere albumet i historien om moderne progressiv rock. At Ok Computer var progressiv i forståelsen av ordet som nyskapende var det ingen tvil om, men musikken hadde få av sjangerens typiske ingredienser. Her var det ingen lange instrumentale utskeielser eller låter fulle av taktskifter. Ok Computer var mest av alt kunstrock. Musikken tok opp i seg inspirasjon fra mange felt og bakte det hele sammen til kake som tross alt var mest forankret i en singulær gitarrock. Det var ingen som låt som Radiohead i 1997, der de bygde videre på fundamentet fra The Bends og løp videre.

Den tekstlige tematikken skilte seg radikalt fra forgjengeren. The Bends var et tidvis deprimerende, nesten klagende univers, der oppgitthet over verden, de nærmeste omgivelsene og eget sinn plaget Thom Yorke. På Ok Computer løftet han tidvis blikket fra seg selv, og tittet ut på en verden i teknologisk endring. Endringer som gjorde at verden gikk fortere og fortere rundt menneskene, som mistet fotfeste og nærhet til seg selv og omgivelsene. Samtidig var det for første gang en smule humor å skimte, som i Subterranean Homesick Alien, der protagonisten ble bortført av et romvesen. I åpningssporet Airbag entret hovedpersonen en telefonkiosk og kom tilbake for å redde universet. Fremmedgjørende endring og miste av fotfeste ble oppsummert i den korte, vonde Fitter Happier, hvor vokalen ble lest av et Mac-program for blinde, og startet med linjene:

Fitter, happier

More productive

Comfortable

Not drinking too much

Regular exercise at the gym, three days a week

Det avgjørende for Ok Computer var uansett musikken. For det første låt det fantastisk. Produksjonen var velbalansert, med god plass til alle de forskjellige påleggene, uten at elementer gikk i veien for hverandre. Det var en prestasjon, men skyldtes mest at sangene var glimrende arrangert. Radiohead var, på tross av vokalist Yorkes fremtoning som leder, et demokratisk band. Mange fikse detaljer, uvanlige akkorder og elegant gitarspill veien til tross var det like lett å henge seg opp i trommer og (særlig) bass spillet, som kom så godt til uttrykk på Ok Computer.

Yorke hadde funnet stemmen sin på The Bends, men utviklet vokalen videre på Ok Computer, der han la seg mer konsekvent i et høyere toneleie enn før. Det kledde sangene, og den klagende tonen i vokalen ble ikke enerverende, men skapte en nærhet som det var fint å være en del av.

I baksingen med konsept om fremmedgjorthet og utallige musikalske inspirasjoner holdt Radiohead fortsatt blikket stivt festet på komposisjonene. Selv om Airbag åpnet med en dissonant gitar, cello og cut-opp teknikk på trommene, var det straks på plass en varmende melodi, drevet av Yorkes vokal og Colin Greenwoods ypperlige, melodiøse bass, som trengte seg frem gjennom den tunge atmosfæren.

EMI hadde nedjustert estimert salg av OK Computer da de hørte resultatet, men platen endte med å selge nærmere åtte millioner eksemplarer, og hadde flere singler som gjorde det brukbart. Alle sangene hadde en naturlige plass i helheten, men skinte ekstra da de ble gitt ut på singel. Paranoid Android ble drevet av akustiske gitarer, Colin Greenwoods bass og etter hvert elektriske gitarer, og var fengende på sitt skrudde vis. Sanger som Karma Police, Let Down, Subterranean Homesick Alien og No Surprises hadde alle strålende melodiøsitet og avanserte arrangementer. Her nådde kvintetten, om jeg tør si det, en kombinasjon av det melodiøst varige og eksperimentelt utforskende som man måtte tilbake til The Beatles for å finne maken til. Nigel Godrich ble Radioheads George Martin, og hans produksjon bidro sterkt til å løfte Ok Computer til de høyeste tinder.

Let Down lå nærmest sangene på The Bends, med sin nostalgiske stemning. Et løftende refreng badet i gitar og smuler av keyboards støttet Yorke i sin jakt på den perfekte poplåt, i et sammensurium av avantgardistisk påvirkning. Karma Police og No Surprises var ballader som Oasis og Coldplay hadde ofret sjelen for å ha skrevet. Radiohead fikk det til å låte uanstrengt, nesten nonsjalant og selvfølgelig i all sin eleganse. De kunne også fortsatt bråke, som i den skarpe, stormende Electoneering, som ga de to gitaristene rom til å vise seg frem, med kontinuerlig solospill bak de de hamrende trommene til Phil Selway.

Ok Computer kombinerte en myriade av lyd og pålegg inn i 12 perfekt balanserte sanger, i et album som hadde nytt å by på selv etter årevis med lytting.

Rating: 10/10