Brian Eno – The Shutov Assembly (Opal cd, 1992)

1) Triennale; 2) Alhondiga; 3) Markgraph; 4) Lanzarote; 5) Francisco; 6) Riverside; 7) Innocenti; 8) Stedelijk; 9) Ikebukuro; 10) Cavallino

Med The Shutov Assembly var Brian Eno tilbake i ambientland, for første gang siden Thursday Afternoon i 1985. I motsetning til Thursday Afternoon inneholdt den nye platen 10 spor, mot forgjengerens ett timelange stykke. I 1993 var Eno tilbake med et nytt timelangt spor, på albumet Neroli, men på The Shutov Assembly var ambientkaken altså delt opp i passende stykker. The Shutov Assembly inneholdt musikk Eno hadde jobbet med mellom 1985 og 1990. Han hadde planer om å tilby komposisjonene til et symfoniorkester, som så skulle få i oppdrag i å gjenskape uttrykket med akustiske instrumenter. Det ble det ingenting av, men musikken materialiserte seg for verden likevel.

Eno hadde fått et maleri av den russiske kunstneren Sergei Shutov. Under et møte fortalte kunstneren at han pleide å lytte til Enos musikk i ateliet sitt. Han fortalte også om problemene med å få tak i Enos musikk bak jernteppet på sytti- og åttitallet. Det inspirerte Eno til å sette sammen en tape i gave til Shutov, og den var denne musikken som i 1992 ble utgitt som The Shutov Assembly. Musikken ble spilt inn i Enos studio i Woodbrigde, og han var eneste musiker.

På nittitallet arbeidet Eno mye med musikk til kunstinstallasjoner, samtidig som han forsket på «selvgenererende» musikk. Det kunne både være via maskiner og ved akustiske instrumenter utsatt for vind og annet. Uttrykket var konsentrert om lydkonstruksjoner og atmosfærer, slik han også hadde gjort det på On Land fra 1983. Oppløsningen av musikken medførte ikke at Enos sans for det vakre og det inviterende forsvant, det tok bare en annen form.

The Shutov Assembly inneholdt abstrakt og likevel tilgjengelige lydspor, som levde opp til Enos «nye» tilnærming. Det låt inviterende, men uten de storstilte melodilinjene som åpenbarte seg på tidlige soloalbum og på samarbeidene med Harold Budd. Det gjorde musikken vanskeligere å gripe, og nesten umulig å huske. Det var alltid en overraskelse å lytte til The Shutov Assembly; var det slik det låt? Bortfallet av det melodiske gjorde også musikken mørkere og mer ukjent. Eno tok musikken sin fra melodier til følelser og opplevelser av åpent hav, store sletter og himmel.

Med sitt avantgardistiske utgangspunkt ble The Shutov Assembly et vellykket album, selv om det ikke hadde den samme tiltrekningskraften som Enos beste arbeider i sjangeren. De var store høydepunkt, men også spor som ikke gjorde særlig inntrykk. Slik sett minner platen om samlingene Music For Films I & II, hvor det var givende musikk å finne, men også stykker som opplevdes uferdig.

Det udiskutable høydepunktet var 15 minutter lange Ikebukuro, oppkalt etter en installasjon Eno hadde satt musikk til i 1989. Her skapte han en unik stemning av ro og uro om hverandre, en kontemplativ spenning som varte og fenget.

Rating: 7/10