The Beatles – Rubber Soul (Parlophone LP, 1965)

 1) Drive My Car; 2) Norwegian Wood; 3) You Won’t See Me; 4) Nowhere Man; 5) Think For Yourself; 6) The Word; 7) Michelle; 8) What Goes On; 9) Girl; 10) I’m Looking Through You; 11) In My Life; 12) Wait; 13) If I Nee­ded Someone; 14) Run For Your Life

Med Rubber Soul innledet The Beatles den sterkeste rekken album som er utgitt i rockens historie. Rubber Soul – Revolver – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band – The Beatles (White Album) – Abbey Road er uslåelig, både når det gjelder musikalske kvaliteter, slitestyrke, kommersielt gjennomslag og påvirkning på andre artister. Naturligvis er det andre artister som har vært i tilnærmet samme liga, som Dylan (1965-66), Zappa (1966-70), The Velvet Underground (1966-68), Captain Beefheart (1967-72) og Can (1970-75), men The Beatles må vurderes et knepp over konkurrentene. Det skyldes flere ting, men særlig komposisjonenes slitestyrke og de stadig mer sofistikerte arrangementene satte dem i en egen klasse.

Rubber Soul var The Beatles klart beste album til så langt. Det sa i seg selv ikke lite, da de allerede hadde gitt ut A Hard Day’s Night og Help! For første gang gikk de i studio med en klar tanke om å lage et helhetlig album. De hadde selvsagt konsentrert seg om innspillingene sine også tidligere, men da hadde det først og fremst vært om å gjøre få på plass tilstrekkelig antall sanger til å fylle opp to LP-sider. Tidvis resulterte det i bruk av litt «umotiverte» coverlåter og halvveis realiserte ideer fra Lennon og McCartney.

Rubber Soul var albumet hvor The Beatles sprengte popmusikkens rammer og tok steget ut i åpnet lende, med alskens musikalske impulser, enten det var indisk musikk, soul, avantgarde, folkrock eller klassisk musikk. Dette var impulser som skulle få enda større plass på Revolver, men som også spilte en stor rolle på Rubber Soul. Rubber Soul var også platen hvor Paul McCartney tok steget opp ved siden av John Lennon. Frem til høsten 1965 hadde Lennon vært gruppens udiskutable leder, både gjennom sin personlighet og gjennom det faktum at han skrev klart flest sanger. Selv om McCartney hadde skrevet klassikere før, ble Rubber Soul en forløsning for ham. Paul skulle forsterke grepet om The Beatles etter som tiden gikk, for tross alt var det fortsatt Lennon som leverte flest ess på Rubber Soul.

Ved lytting til Rubber Soul er det nesten ikke til å fatte at albumet ble spilt inn løpet av kun fire uker, fra midten av oktober 1965. Her skulle julesalget rekkes, og platen «måtte» derfor være på markedet i starten av desember. Det klarte de fantastiske fire, med et album som må ha kommet som et lite sjokk på fansen. Elvis Costello har sagt det slik; Først tenkte jeg hva har de gjort nå, og seks uker senere kunne jeg ikke leve uten den.

Rubber Soul var mindre umiddelbar enn forgjengerne, men hadde en unik slitestyrke. Tekstene var mer sofistikerte og forsøksvis «dype». Det handlet selvsagt om modning hos de unge mennene, men også om påvirkning fra marijuana. De fire tok grundig for seg av urteplanten. Merkelig nok tok det ikke knekken på tekstene, som fortsatt har kvaliteter etter alle disse årene.

Paul McCartneys Drive My Car åpnet, med sterk soulbeat, ikledd piano og gyngende Stax-bass. McCartney sang den morsomme teksten med gruff i stemmen. Det var et perfekt åpningsspor, sjeldent fengende og funky, med en tekst om en dame som hadde sett seg ut en vei til stjernehimmelen og trengte en sjåfør, selv om hun foreløpig ikke hadde bil.

McCartney bidro også med flere andre sterke sanger. Innerst på side en lå Michelle, en romantisk ballade i tradisjonen etter de store musikalkomponistene. Han vekslet mellom fransk og engelsk sang, der Michelle balanserte på en knivsegg mot kitsch, men landet på rett side, takket være en uslåelig melodi og et flott arrangement, med temposkift og en gitarsolo fra McCartney selv som viktige ingredienser. Hans tredje bidrag på side en var You Won’t See Me. McCartney har uttalt at han var inspirert av Motown, og spesielt Four Tops på denne, noe som først og fremst var merkbart i tromme- og basspillet. Det var ikke den sterkeste sangen på Rubber Soul, men hjelpe seg, den var fantastisk likevel.

Lennon var også sterkt til stede på side en. Først med Norwegian Wood, hvor Lennons inspirasjon fra Bob Dylan var tydelig både i den viselignende komposisjonen og den surrealistiske teksten. Det har vært mange spekulasjoner om hva sangen faktisk handlet om. Etter sigende omhandlet den et kort forhold Lennon hadde til en journalist. Det mest oppsiktsvekkende var George Harrisons bidrag. Etter inspirasjon fra David Crosby og Roger McGuinn fra The Byrds hadde han bestilt en sitar fra India, som ble tatt i bruk på Norwegian Wood. De få tonene som ble gjentatt og gjentatt fra sitaren, skapte en særegen atmosfære. Så skal det legges til at Harrison ikke var den første som brukte sitar i en rockelåt. Han måtte se seg slått av Jeff Beck i The Yardbirds.

Lennons Nowhere Man var nok en nydelig melodi, denne gangen med en tekst hvor han ransaket seg selv og hvor han var i verden. Lennon var ikke fornøyd med seg selv og suksessen voldsomme innvirkning på eget liv, og det kom tydelig til uttrykk. Tekstens bittersøte melankoli stod perfekt til melodien, som også ble løftet av et flott vokalarrangement hvor Paul og George bidro. The Word var nok en perle fra Lennon. Den hadde samme soulinspirasjon som Drive My Car. McCartney var veldig delaktig, med gyngende, funky basspill og et stilig pianoarrangement. Ordet var «Love», og et slags tidlig hippie/antikrigs-standpunkt fra The Beatles.

George Harrison leverte sine to beste sanger så langt. Think For Yourself stod seg godt på den knallsterke førstesiden. Hva han sang om var ikke åpenbart, det kunne dreie seg både om politiske forhold og ting på det personlige plan. Uansett var låten fengende og sært dronene samtidig. Denne kombinasjonen var også sentral på Harrisons andre bidrag, If I Needed Someone. Det var hans beste sang så langt, og den pekte frem mot det som skulle komme fra gitaristen.

Etter What Goes On, Ringos obligatoriske bidrag, som var den vanlige transportetappen, men i hvert fall viste at The Beatles også kunne spille country, kom den evige favoritten Girl. Lennons bagatell av en låt, som var totalt uimotståelig visepop. Refrenget bestod kun av «Girl», som ble supplert med Lennons pusting som usedvanlig treffsikkert «hook». Hvem Girl var ble ikke klart, men at det handlet om drømmedama var det ikke tvil om. McCartneys I’m Looking Through You fulgte så, en kjapp countryvise som kan ha handlet om problemer i forholdet til Jane Asher. Den var lystig musikalsk sett, selv om teksten var lei og klagende. Sangen var likevel en bagatell i forhold til Lennons In My Life, som var en av hans sterkeste sanger noensinne. For en melodi! For et arrangement! Den fortjener å stå igjen som et av høydepunktene i rockehistorien. Her klaffet alt. Melodi, vokalarrangement og spill var i særklasse. I tillegg trakk teksten det hele helt til topps, der Lennon reflekterte over eget liv, og kanskje for første gang så seg tilbake. Dét skulle han som kjent gjøre flere ganger senere. Det hører med at McCartney sannsynligvis hadde et stort bidrag i melodien. Det har han uttalt selv og det høres slik ut.

Lennon sang også Wait og den avsluttende Run For Your Life. Wait var en overligger fra Help!, noe som ikke var lett å høre. Run For Your Life var en fengende rocker, men ble skjemmet av en i overkant macho tekst. Selvsagt ikke så ille som det som serveres daglig innen hip hop, men likevel litt i overkant fra et geni som Lennon. Han gremmet seg senere over teksten.

Rating: 10/10