Drive-By Truckers – Go-Go Boots (ATO cd, 2011)

1) I Do Believe; 2) Go-Go Boots; 3) Dancin’ Ricky; 4) Cartoon Gold; 5) Ray’s Automatic Weapon; 6) Everybody Needs Love; 7) Assholes; 8) The Weakest Man; 9) Used to Be a Cop; 10) The Fireplace Poker; 11) Where’s Eddie; 12) The Thanksgiving Filter; 13) Pulaski; 14) Mercy Buckets

Truckers spilte altså inn 25 sanger i løpet av 2009, og fordelte de på to album. The Big To-Do var hissig og rockebasert, mens Go-Go Boots gikk for det akustiske, med countrysoul og countryrock. I tillegg til sangene fra 2009 spilte de inn fem nye i 2010, som fikk plass på den nye platen. Dermed endte de opp med et album på mer enn en times spilletid, uten at denne lytteren var i nærheten av å kjede seg.

Det var forfriskende å høre Drive-By Truckers dyrke det akustiske over et helt album. Aldri hadde de vært nærmere sine musikalske røtter i Muscle Shoals-soundet. De hadde oppholdt seg i dette musikalske nabolaget tidligere, men aldri så gjennomført, og tør jeg si, inderlig, som på Go-Go Boots. De hadde en naturlig forståelse for «hvit» soulmusikk og country med bluesfølelse, som få andre. Det hadde gruppen vist før, blant annet da de kompet de gamle soulstjernene Bettye LaVette og Booker T. Jones på deres respektive album.

Om musikken var vakker og inderlig var tekstuniverset mørkt, selv til Hood og Cooley å være. Her gravde de seg grundig ned i triste skjebner, enten det dreide seg om korrupsjon, politi som mistet jobben eller drap. De to var formidable historiefortellere, med sine særpreg, som stod så godt til hverandre. Hood var den inderlige, pratsomme fortelleren med mye på hjertet, i god amerikansk countrytradisjon. Cooley var ikke mindre oppriktig, men mer av en modernist, som kunne by på elegante og tidvis absurd-humoristiske vrier i alt alvoret. Shoona Tucker slapp også til med et par låter. Hun sang sin egen Dancin’ Ricky, en herlig soul-låt, hvor hun fortalte om Ricky, som bød på seg selv på dansegulvet og hadde «her freedom out in the open». Det var å anta at det dreide seg om en smått lettkledd frue. Det var likevel ingen utdriting, heller en omsorgsfull beskrivelse av en kvinnes «utagerende» festing. Tucker sang også Where’s Eddie, en av to sanger skrevet av Hood-familiens venn Eddie Hinton, sørstatslegenden som hang tungt over uttrykket på Go-Go Boots. Det var en sterk soulballade, med surklende orgel og gyngende komp, som Tucker løste med bravur. Det var synd og skam at hun sluttet etter dette albumet.

Colleys Cartoon Gold var en av de flotteste countrysangene de noen gang hadde prestert. Den tøffet av gårde på et usigelig kult komp, med banjo og piano. Her ble lytteren hensatt til Merle Haggard på sitt aller beste, tenk I Take A Lot Of Pride In What I Am. Er man på det nivået har man nådd toppen av fjellet. Cooley leverte også tradisjonell country på The Weakest Man, hvor han beskrev den svake mannen som stakk av fra forholdet, alt mens elektrisk piano krydret den uanstrengte svingen og det sjeldent sofistikerte vokal arrangementet. Cooley var virkelig i støtet, og Pulaski, hans tredje og siste bidrag på Go-Go Boots, var også knallsterk country.

Cooley kunne gjerne hatt med flere sanger, men denne gangen leverte også Hood på høyt nivå. Han sang Hintons klassiker Everybody Needs Love med bravur. Hoods begrensede stemme var ikke til hinder for at det hele ble sjeldent sjelfull musikk, helt ute av tid og sted, i sin egen lille verden.

Hood hadde også med åtte egen låter, og flere av disse var blant hans sterkeste noensinne. På den syv minutter lange Used To Be A Cop stod hele tilværelsen til protagonisten på kanten av stupet og dirret, der han ensom sirklet rundt ekskona og kikket inn i huset han pleide å bo i. Stemningen var ikke mindre spent i Ray’s Automatic Weapon, hvor hovedpersonen slet med nervene selv 40 år etter krigen, som må ha vært Vietnamkrigen. På platens hovedspor, åtte minutter lange The Fireplace Poker, fortalte Hood en slags omvendt historie om det som utspant seg i The Wig He Made Her Wear. I The Fireplace Poker bestilte presten drapet på sin kone, leiemorderne klarte ikke å holde kjeft og presten endte med å ta sitt eget liv, i noe som egentlig var en hevn fra parets sønn.

Assholes var muligens et sårt og sørgelig oppgjør med Jason Isbell. En ruslende melodi hvor trommeslager Brad Morgan drev det hele fremover finstemt og stødig, slik han gjorde det på hele albumet. Sangen var et forsøk på å forklare et brudd med en venn, åpenbart på grunn av «livsstils problemer».

The Thanksgiving Filter ble utgitt på singel, og var en av sangene som lå nærmest deres vanlige uttrykk, med et visst gitardrag. En sterk melodi med deilig refreng og historie om thanksgiving i en snodig familie. Den hadde en morsom, rar tekst, med Hoods såre vri på tingenes tilstand. Den avsluttende Mercy Buckets var den andre sangen det var litt smak av elektrisk gitar i. Den holdt godt nivå, med sitt tilbakelente, blå variant av countryrock, i en fortelling hvor en gammel elsker bød seg frem på ny.

Rating: 8/10