Radiohead – Kid A (Parlophone cd, 2000)

1) Everything In Its Right Place; 2) Kid A; 3) The National Anthem; 4) How To Disappear Completely (And Never Be Found Again); 5) Treefingers; 6) Optimistic; 7) In Limbo; 8) Idioteque; 9) Morning Bell; 10) Motion Picture Soundtrack

Slik Thom Yorke og Radiohead hadde gitt uttrykk for allerede på The Bends, krevde suksessen sitt. Det var en eller mindre utslitt Yorke som kom hjem etter promotering og turnering av OK Computer, en plate som løftet Radiohead opp blant klodens største band. Et mislykket forsøk på innspilling av en sang til filmen The Avengers i 1998 var begynnelsen på en tung periode, der Yorke gikk inn i en depresjon, som dro med seg en skrivesperre. Hvorvidt Radiohead virkelig var på randen av oppløsning vet ingen andre enn medlemmene, men at det var en strevsom periode for kvintetten var det ikke ingen tvil om. De kom ut i den andre enden av tunnelen med Kid A under armen. Platen fikk blandet mottagelse, både blant fans og kritikere, men gikk rett til førsteplass i UK og USA. Og albumets renomme vokste raskt til astronomiske høyder. Kid A toppet jevnlig lister over 00-tallets beste plater og står igjen med velfortjent klassikerstatus.

Ed O’Briens famøse dagbok over innspillingene, som ble publisert fortløpende gjennom annen halvdel av 2000, fortalte om en vanskelig innspillingsprosess. De fleste medlemmene, Yorke inkludert, følte at de hadde gjort seg ferdig med gitarrock og den tradisjonelle måten å spille inn plater på. Yorke var inspirert av Apex Twin og Autecre, og hadde fått med seg Underworlds totale skift fra rock til elektronika.

Til tross for nye inspirasjonskilder hadde ikke Yorkes skrivesperre gitt seg da Radiohead samlet seg i Pars tidlig i 1999. Både der og i et påfølgende opphold i København var resultatet kun uforløste skisser og ideer. Det slet på at de helt hadde forlatt sin vanlige prosess, der Yorke stilte med tekster og låtutkast. De fortsatte innspillingene i et studio i Gloucester og deres egne, nye studio i Oxford.  Etter hvert fikk de mer sving på sakene, og våren 2000 hadde de nærmere 30 låter klare. Det ble brukt mye tid og krefter på å definere passende formater for utgivelse av det omfattende materialet. Det endte med Kid A i oktober og Amnesiac åtte måneder senere.

Kid A var et spesielt beist. Selv om inspirasjonen fra moderne elektronisk musikk var sterk, trakk Radiohead også på jazz ala Mingus, Cans unike rytmikk, filmmusikk og moderne klassisk musikk. Her var det strykere, trommemaskiner, synthesizere, blåsere og mye annet. Yorkes vokal ble ofte begravd i elektroniske effekter eller kjørt gjennom vocoder. På tross av mange inspirasjoner og forskjellige instrumenter var uttrykket gjennomgående minimalistisk, ofte med en elektronisk manipulert rytme som peilepinne. Yorke var ikke opptatt av melodi denne gangen, heller rytme og atmosfære. Likevel sprengte kvintettens melodiøse åre seg frem, i det som resulterte i en unik miks av det dypt utforskende og det fengende tilgjengelige. De nektet seg lite og likevel ble Kid A usedvanlig vellykket. Med tanke på hvordan de bakset med materialet i mer enn et år, låt det overraskende uanstrengt. Produsent Nigel Godrich skal også ha sin del av æren for resultatet, der han bygde et lydbilde med plass til all verdens inn- og utfall, uten at det låt grøtete eller kaotisk.

Forløsningen for Yorke kom med Everything In Its Right Place, den første låten han fikk skrevet ferdig. Den åpnet Kid A og satte rammene for albumet. Den innledet som noe Aphex Twin kunne hatt med på Selected Ambient Works II, med enkle, varme keyboardtoner og Yorkes manipulerte stemme. Gitarene var fraværende, trommene likeså. Det låt fremmedartet og nyskapende, bort imot utenomjordisk og usannsynlig vakkert. Tittelsporet åpnet enda enklere, før nervøse elektronisk pulser og trommemaskiner i flere lag dyttet og plaget melodien, mens Yorkes stemme var helt ugjenkjennelig under vocoderen.

Med The National Anthem skiftet stemningen radikalt, da Radiohead omsider fant frem bass, gitar og trommer. De hamret ut tung Can-rytmikk, mens spacefluff ala Hawkwind suste fra høyttaler til høyttaler, og Yorke sang nesten var gjenkjennelig. Nærlytting avslørte lag på lag av lekre detaljer og uvanlige valg, og i det lytteren nesten falt i transe dyttet røffe blåsere fra den beske enden av jazzen liv i lytteren. How To Disappear Completly smøg seg frem på akustiske gitarer, duppende bass, stiv synth og Yorkes vokal ala OK Computer. Teksten var i likhet med resten av lyrikken fragmentert og surrealistisk, men det kunne anes en linje til forgjengerens følelse av fremmedgjøring og til The Bends depressive tyngde. Den smule stemningen fortsatte i Treefingers, som var ren elektronisk ambient. Hadde noen sagt at dette var et uutgitt opptak med Cluster og Eno cirka 1976 hadde det vært lett å tro på.

Optimistic var det nærmeste Radiohead kom rock som rock denne gangen, med tribal rytmikk og skurrende gitarer mellom funk og krautrock, spilt med sint intensitet. Over i In Limbo var fortsatt trommeslager Selway noe av en stjerne, med jazzy spill under duvende bass, drømmende keyboardtoner og en Yorke som var «lost at sea». På Idioteque var Radiohead tilbake hos Aphex Twin, med en kontant elektronisk beat og minimal melodi.

Kid A gikk inn for landing med Morning Bell og A Motion Picture Soundtrack. Førstnevnte klarte ikke å skjule en herlig melodi, til tross for Yorkes tekst om å bli released» og «to cut kids in half». En trip hop-rytme på dobbel hastighet, gnurende gitarer og bass, og enkle keyboards, sendte om ikke alle tankene, så i hvert fall noen, til Ok Computer. A Motion Picture Soundtrack avsluttet det hele mykt og inderlig, med harper, Yorke i det milde hjørnet og noe som minnet om et kirkekor svevende fritt over begivenhetene.

Rating: 10/10