Brian Eno – Neroli (All Saints cd, 1993)

1) Neroli Thinking Music, Part IV»

“To reward attention, but not so strict as to demand it».

Etter “utgivelsestopp” mellom 1985 og 1990 var Eno tilbake til ett album. I august 1993 ga han ut sitt mest minimalistiske album, det 57 minutter lange Neroli.

Neroli var Enos fjortende rene soloalbum, og ble annonsert med det fenomenalt presise sitatet øverst i denne anmeldelsen. Hvorvidt Eno hadde planlagt noen spesifikk bruk av musikken vet jeg ikke, men etter sigende ble platen benyttet på enkelte fødselsavdelinger. Musikken ble sagt å ha beroligende effekt, og det er til å forstå.

Neroli ble skapt av elektroniske instrumenter, som lot hver tone stå ensom å dirre i varm luft – lenge – til neste tone overtok. Utrykket var lummert, men likevel harmonisk. Musikken var ikke melodiøs, til det var det for mye plass mellom anslagene. Om du spiller platen på dobbel hastighet er det mulig det titter frem en melodi, for alt jeg vet. Om albumet har noen slektninger i Eno-katalogen må det være Thursday Afternoon. Denne hadde samme lengde og til dels samme minimale uttrykk, men selv Thursday Afternoon hadde mer puls og atmosfære. TDen hadde også en viss musikalsk dramaturgi, med gradvis oppbygging og nedbygging av uttrykket. Noe lignende fantes ikke på Neroli.

Neroli var ikke bare minimalistisk, den var også tilbakelent, nesten uinteressert anonym i sin luftige vellyd. Ved lytting kom følelsen av at Eno denne gangen virkelig anstrengte seg for å gjøre musikken helt ambient, i tråd med sine opprinnelige ambisjoner på syttitallet om å lage musikk som skapte velvære og ro. Det var som om han gjorde alt for å holde tilbake, tilbake på melodiøsitet, teksturer og spenning i musikken. En anstrengelse for å gjøre musikken mindre interessant? Tja, i hvert fall interessant i ordinær forstand, det vil si som givende lytting i egenskap av seg selv. Det lyktes han med, for Neroli ville ikke, og klarte ikke, å holde på oppmerksomheten. Tankene beveget seg sakte bort fra musikken og over på andre ting, mens lytteren skled ned i det ambiente badekaret.

Albumet var mer av en akademisk triumf enn noe annet, for jeg skal ærlig innrømme at jeg heller lytter til de andre av Enos ambient-album før Neroli. Mannens evne til å skape melodier ut av luft på plater som Apollo, On Land, Discreet Music og Music For Airports, trumfer Nerolis stillstand de fleste dager. Kanskje det også skyldes at dette var Enos minst «Enoske» album? At han i sitt ønske etter den endelige anonyme løsningen la  sin egen personlighet til side?

Uansett, albumet bør høres av musikkinteresserte, og er selvsagt obligatorisk for Enofans. Men den er ikke mulig å anbefale helhjertet.

Rating: 6/10