The Beatles – Revolver (Parlophone LP, 1966)

1) Taxman; 2) Eleanor Rigby; 3) I’m Only Sleeping; 4) Love You To; 5) Here, There And Everywhere; 6) Yellow Sub­marine; 7) She Said She Said; 8) Good Day Sunshine; 9) And Your Bird Can Sing; 10) For No One; 11) Dr. Robert; 12) I Want To Tell You; 13) Got To Get You Into My Life; 14) Tomorrow Never Knows

Etter utgivelsen av Rubber Soul gikk det åtte måneder før The Beatles var tilbake med nytt album. Singelen Paperback Writer/Rain ble i mai 1966 sluppet som en forsmak på det kommende albumet. De to sangene bekreftet at The Beatles stadig var i bevegelse. McCartneys Paperback Writer var en rocker, med noen av de tyngste riffene de hadde levert, med kledelig metallisk klang. Ringo bidro med slamrende trommer, noe som bidro til å løfte musikken fra poprock til moderne rock. Så hadde selvsagt McCartney et fengende refreng og nydelig vokalarrangement på lur. Dermed var det klart for nye triumfer på listene, med førsteplass i UK, USA, Norge, Australia, Tyskland og så bort etter. «B-siden», Lennons Rain, var slepende psykedelika, med baklengs vokal og manipulert tempo på rytmeseksjonen. Hvorvidt teksten handlet om folk som klaget på været (Lennons påstand) eller om sol og regn pekte på opplevelser under påvirkning av LSD, kan diskuteres.

De første tre månedene av 1966 tok medlemmene i The Beatles seg fri fra «jobben». Det var vel fortjent. Selv for unge og talentfulle mennesker må den virvelvinden de hadde vært gjennom siden 1963 ha tatt på. I løpet av noen hektiske år hadde de spilt inn en rekke singler, seks album og i tillegg turnert verden rundt. De fire brukte fritiden forskjellig. Paul McCartney interesserte seg sterkt for avantgardistiske uttrykk, både inne kunst, litteratur og musikk. Han dykket ned i Stockhausens tapemanipulasjoner, hvor det ble klippet og limet med innspilt musikk, senket og økt tempo, og så videre. John Lennon sank dypt ned i et LSD-hull, hvorfra han heldigvis kom helskinnet opp igjen. George Harrisons interesse for østlig mystikk og religion generelt, og indisk musikk spesielt, hadde for alvor våknet. Og Ringo? Han nøyde seg med å være en god og kul trommeslager. De tok med seg all inspirasjon, erfaring og interesser med i studio da de skapte Revolver.

Revolver var et nyskapende album på et nivå populærmusikken ikke har sett maken til hverken før eller senere, med et mulig unntak for Captain Beefhearts Trout Mask Replika. At Revolver hadde lang større påvirkning på omverdenen enn Beefhearts verk var det uansett ikke tvil om. Revolver ble levert av verdens største band og verden lyttet.  Allerede omslaget ga beskjed om at det var en hittil ukjent høyde som skulle nås. Fotografi var erstattet av Kurt Voormans skarpe strektegning, med urovekkende, innlimte øyne på alle fire, munn på Harrison og et øre på en skulende Lennon. Over det hele var det små svart/hvitt fotografier av the fab four. Omslaget stod til musikken. Revolver var full av nye musikalske løsninger og troen på at alt var mulig. 14 egenkomponerte sanger og ikke et bortkastet øyeblikk, med et mulig unntak for da Ringo sang Yellow Submarine, men selv den hadde sin hjelpesløse sjarm.

George Harrison fikk med tre sanger, noe som ble den største andelen sanger på noe Beatles-album for gitaristen. Han stod bak den skarpe Taxman, som ble talt sløyt inn før det hele eksploderte, som en søster til Drive My Car. Det var en perfekt åpner, med hakkete riff og den samme metalliske klangen som i Paperback Writer. Eneste minus var den sutrete teksten, hvor Harrison klaget over skattenivået i old blighty. Sammensatte Harrison var både den mest spirituelle og materialistiske i The Beatles. Hans Love You To var pop med ragainspirasjon, hvor han sang døsig over rytmeinstrumenter og sin egen sitar, med kun Ringo til å hjelpe seg. I Want To Tell You var nærmere Taxman, men en smule mildere, med oppfinnsomt pianoarrangement og typiske vokalharmonier.

Paul McCartneys tid som en «god nummer to» bak Lennon var over i 1966. Nå stod de skulder ved skulder. McCartney var fortsatt den romantiske og mykeste av de to, men han hadde utviklet tekstuniverset sitt betydelig, og låtskriverpennen var kvassere enn noen gang. Også som sanger hadde han tatt steg. Han varierte uttrykket mer, iblant annet trakk han frem sitt røffe rasp ved flere anledninger. Hans evne til det sentimentalt sublime kom perfekt til uttrykk på Eleanor Rigby, hvor han beskrev ensomheten på unikt vis. Sangens arrangement for strykere er viden kjent, og Eleanor Rigby var den perfekte søsteren til Yesterday. Også For No One hadde en nydelig beskrivelse av ensomhet, satt til en melodi som bare McCartney kunne skape; sødmefylt, inderlig og likevel nøktern. De to sangene har fått sin velfortjente plass i det øverste pophirarkiet. Det samme har den evige balladen Here, There And Everywhere. Nok en uslåelig melodi!

McCartney hadde i tillegg mer enn balladeperfeksjon på lur. Good Day Sunshine var rett frem pianobasert popmusikk, lys og lett i anslaget, med kledelig boogie fra pianoet. Got To Get You Into My Life oste av inspirasjon fra Stax, og var svært så vellykket. Et tungt blåserarrangement, typisk McCartney-melodi med sanseløst løft i refrenget – og som han sang! At Beatles var soulfans var det ingen tvil om, og den inspirasjonen var tungt til stede på Rubber Soul (tittelen, get it?).

John Lennon var også i storslag. Samtlige av hans sanger på Revolver må ha vært inspirert av LSD-øvelser, og aldri mer så enn på den fullstendig revolusjonerende Tomorrow Never Knows. Verden hadde aldri hørt noe lignende. Enorme trommer, utallige lydopptak fra overalt (?), tapeloops, Lennons stemme igjennom megafon, med baklengsgitarer, orkesteropptak på speed og så videre.  Teksten hentet Lennon inspirasjon til fra Timothy Learys bok The Psychedelic Experience: A Manual Based on The Tibetan Book of the Dead. Totalt unik og dypt rystende musikk. Verden tok den aldri igjen.  Lennons øvrige bidrag holdt også ekstremt høyt nivå, selv om de naturligvis ikke var like revolusjonære som Tomorrow Never Knows. I´m Only Sleeping handlet om å ligge og dra seg i senga hele dagen, påvirket av LSD. Den krøp frem på hyggelig vise-vis, med en gyngende melodi i bunn. Stemningen var mørkere på She Said She Said, som både i tekst og melodi var klaustrofobisk og skummel. Tekstlinja I know what it’s like to be dead hentet Lennon fra en samtale med Peter Fonda, da de to og Roger McGuinn (Byrds) var sammen og alle trippet på LSD. And Your Bird Can Sing og Doctor Robert var begge lysere enn verstingen She Said She Said. Førstnevnte hadde en tullete tekst, noe som ikke stod i veien for en tipptopp, fengende melodi fra Lennon. Her spilte både Harrison og McCartney gitarer, med styggvakker klang. Doctor Robert rocket fint i vei, med en tekst om legen som forsynte kunstnere av ymse art med sin spesial, det vil si vitaminsprøyte. Også her var gitarspillet og produksjon av ypperste klasse.

Rating: 10/10