Jason Isbell And The 400 Unit – Here We Rest (Lightning Rod Records cd, 2011)

1)  Alabama Pines; 2) Go It Alone; 3) We’ve Met; 4) Codeine; 5) Stopping By; 6) Daisy Mae; 7) The Ballad of Nobeard; 8) Never Could Believe; 9) Heart on a String; 10) Save It For Sunday; 11) Tour of Duty

Jason Isbell fortsatte tålmodig å bygge en solo karriere, og i april 2011 var det klart for hans tredje soloalbum, det andre han hadde med seg The 400 Unit på. På tross av at han ikke hadde levert klassikere med de to første soloforsøkene, var det nok av sterke sanger der til at et stadig økende publikum ble oppmerksomt på mannen fra Alabama.

Med Here We Rest leverte han sitt beste album så langt. Det var også det store publikum enige i. Den gikk til 79. plass på Billboard 200 og til 15. plass på salgslisten for «uavhengige» artister. Det helt store gjennombruddet var det ikke, det skulle komme først med neste forsøk, men det var god fremgang fra forgjengerens 131. plass.

Isbell hadde levert solide bidrag til de tre Drive-By Truckers albumene han rakk å være med på. Forventingene disse sangene skapte ble ikke helt fulgt opp på hans to første solo plater.. Det var stor forskjell på å bidra med et par spor på album sammen med andre sterke låtskrivere til å skulle bære hele stasen alene. På Here We Rest hadde han et bedre materiale å jobbe med enn tidligere. Han skulle lage enda bedre plater senere, men leverte denne gangen den sterkeste samlingen sanger så langt i solo karrieren, selv om det fortsatt var enkelte spor som ikke helt holdt det nivået han hadde bevist at han hadde inne. Han sang også bedre enn tidligere, og selv om han stadig hadde problemer med alkohol og kokain, klarte han å samle seg tilstrekkelig til å levere et godt, om ikke klassisk album.

Arrangementene fikk et løft på Here We Rest. Borte var mesteparten av de enkle barband-sangene og bluesøvelsene, til fordel for et nedstrippet, akustisk lydbilde. Det kledde komposisjonene godt, som la seg til rette innen folk og country. De gangene sangene ble kledd opp i elektrisk drakt var det stort sett organisk og jordnært gjort, uten å bli traurig uelegant. Sjekk for eksempel Stopping By og Go It Alone. Eneste gangen det kjedsomme bartrollet stakk hodet frem var på Never Could Believe, som var platens klart svakeste punkt.

Med åpningssporet Alabama Pines fikk han pris for årets sang under Americana Music Awards i 2012. Vel fortjent, med det som var en hyllest til hjemstaten. Den var det største høydepunktet sammen med Codeine. Sistnevnte var kanskje den flotteste sangen han hadde spilt inn, inkludert klassikerne han leverte til Drive-By Truckers. En smellvakker countrylåt, med Isbell i vokalt storslag og sublimt felespill fra Amanda Shires, og kor av henne og Abby Owens. Shires og Owens gjestet på hele platen, og ga musikken et jordnært, spirituelt løft.

Den mykere siden av Isbell fikk plass i sanger som Daisy Mae og Save It For Sunday, hvor han viste seg en sterk country-soul sanger. Det hang en myk melankoli over Here We Rest, noe som gjorde den til en favoritt på blå søndags ettermiddager.

Rating: 7,5/10