Radiohead – Amnesiac (Parlophone cd, 2001)

1) Packt Like Sardines In A Crushd Tin Box; 2) Pyramid Song; 3) Pulk/Pull Revolving Doors; 4) You And Whose Army?; 5) I Might Be Wrong; 6) Knives Out; 7) Morning Bell/Amnesiac; 8) Dollars & Cents; 9) Hunting Bears; 10) Like Spinning Plates; 11) Life In A Glass House

Den overveldende mengden musikk Radiohead spilte inn rundt tusenårsskiftet resulterte i mer enn Kid A. Kun åtte måneder etter det mesterverket senere fulgte Amnesiac, som med ett unntak bestod var spilt inn samtidig som Kid A. Det var dermed ikke overraskende at platen minnet om forgjengeren. Det var de samme inspirasjonskildene og løsningene som dominerte, der Radiohead red på inspirasjon fra elektronika, krautrock, filmmusikk og kunstmusikk. De benyttet seg av alt fra trommemaskiner, strykere og synthesizere til det gammelmodige instrumentet ondes Martenot. De som ønsket seg Radiohead tilbake som et gitarband ble med andre ord skuffet. Riktignok var det noen tradisjonelle, melodiøse perler å finne. De to singlene som ble sluppet fra albumet skilte seg ut i så henseende. Både Pyramid og Knifes Out hadde sterke melodier og arrangementer, som kunne hekte på også de som var mindre interessert i eksperimentell rock.

Pyramid var en sveipende pianoballade, med strykere malende mot Yorkes søvngjengervokal, og spente opp et musikalsk drama der sangen skapte spenninger mot den den intenst dirrende musikken. Knives Out var dominert av elektriske og akustiske gitarer, med Yorkes langt tydeligere diksjon fremførende en tekst som tok for seg både nåde for en mann som forlot kone og barn, og kannibalisme, forstå den som kan. En sær kombinasjon var det, som ble forsterket av en spesiell musikkvideo, med en gråtende Yorke på et sykehus. Gitarspillet var inspirert av The Smiths og var et verdig nikk til åttitallets største britiske rockeband. Både Pyramid og Knives Out fikk gode listeplasseringer. Kid A hadde med andre ord ikke skremt bort publikum, noe som ble bekreftet av Amnesiacs bravader på listene, med 1. plass i UK og 2. plass i USA.

Den kommersielle suksessen var både gledelig og velfortjent. Det var overhodet ikke snakk om en samling overliggere fra Kid A. Overraskelsesmomentet var riktignok litt borte, og Kid A var nok enda en smule hvassere. Resultatet denne gangen var litt mer springende, der sanger med forskjellige innfallsvinkler og arrangementer kom fortløpende. Det må imidlertid ikke leses som en vesentlig innvending, mer en konstatering av at det var grenser for perfekte album, selv for Radiohead.

Pact Like Sardines in A Crushed Tin Box åpnet ballet og hadde samme stil som Everything In It’s Right Place, som åpnet Kid A. Det betød elektronisk, vrangstilt popmusikk med slurete Yorke-vokal og forunderlig tiltrekningskraft. Det var noe i Radioheads traktering av virkemidlene, som sammen med en udiskutabel melodisk kraft, skapte musikk med stor emosjonell tyngde. Pulk/Pull Revolving lå i samme rytmiske leie, men var enda fjernere og mer unnvikende, nesten som en skisse med elektroniske lydmalerier, med Yorkes stemme kjørt gjennom vocoder, men også her med den samme udefinerbare tiltrekningskraften.

Den herlige You And Whose Army? var en mørk tvilling av Karma Police (Ok Computer), med den samme luftige flyten. Yorke sang innledningsvis over forsiktige jazzkorder fra Greenwoods elektriske gitar, før resten av bandet, piano inkludert falt inn i balladetempo.

I Might Be Wrong vrikket seg frem som hvit manns funk. Knurrende gitarer glefset mot Yorkes falsett. Det var stilig og effektiv hvit dansemusikk, der Can, Talking Heads og Aphex Twin sloss musikernes oppmerksomhet. Dollar & Cents hadde noe av den samme funk følelsen i bunn, men ga ikke bort hemmelighetene sine like enkelt. Strykere skapte en skummel, filmatisk stemning, med Yorkes stemme som tilnærmet vokalise. Morning Bell/Amnesiac var en ny versjon av sangen fra Kid A. Om den var innyndende ved forrige korsvei, smeltet den rett og slett hjerter denne gangen, selv om Yorke i teksten fortsatt var opptatt av å kutte barn i to. Etter den korte gitarsnutten Hunting Bears, som ikke var mer enn et apropos, var Like Spinning Plates tilbake i abstrakte elektronika. Det var en form Radiohead fikk mye ut av, uten at det var mulig å sette fingeren på hva det var som gjorde de sky, fremmelige sangene til så deilig og trøstende lytting.

Ett av de 11 sporene ble spilt inn etter Kid A innspillingene var avsluttet. På balladen Life In A Glasshouse samarbeidet Radiohead med Humphrey Lyttelton. 80 år gamle Lyttelton var en stor personlighet, med en karriere som programleder i radio og tv, tegneserieskaper og jazzmusiker. Han var blant annet programleder for The Best Of Jazz på BBC radio gjennom 40 år. Han gikk bort i 2008. Dessverre var ikke Life In A Glasshouse Radioheads sterkeste låt. Det ble med en smått seig vandring i New Orleans, og ble en liten nedtur.

Amnesiac var variert på grensen til springende og oppfinnsom på grensen til dilettantisk, men først og fremst full av hjertevarm, fengslende musikk.

Rating: 8,5/10