Eno/Wobble – Spinner (All Saints cd, 1995)

Where We Lived; 2) Like Organza; 3) Steam; 4) Garden Recalled; 5) Marine Radio; 6) Unusual Balance; 7) Space Diary 1; 8) Spinner; 9) Transmitter And Trumpet; 10) Left Where It Fell

Den britiske filmskaperen Derek Jarman var en av kjempene innen avant garde-film i Stor Britannia. Han skapte særegne kunstverk med filmene sine, først i Super 8 mm formatet og senere i mer tradisjonelt format. Hans visjon og tilnærming var en inspirasjonskilde for mange musikere, kanskje særlig innen den britiske industrimusikken, med Throbbing Gristle i spissen.  Jarman døde 52 år gammel i 1994 av AIDS-relatert sykdom.

Også Brian Eno lot seg inspirere og fascinere av filskaperen og videoregissøren. Han laget musikk til Jarmans biografiske film Glitterbug, som ble utgitt like etter hans død. Lydsporet ble aldri utgitt på plate, da Eno synes musikken ga lite mening uten bildene som følgesvenn. Det han derimot gjorde var å overlate innspillingene til Jah Wobble for bearbeiding. Kontrollfreaken Eno utsatte seg etter eget utsagn for et eksperiment, hvor han overlot sin egen musikk til andre, uten at han selv skulle ha noen som helst påvirkning på det endelige resultatet.

Hvorfor han valgte Jah Wobble som samarbeidspartner vites ikke, men umiddelbart tenkte jeg at det var et interessant valg. Wobble, født John Wardie, ble opprinnelig kjent som en del av Public Image Limited. PIL var bandet John Lydon startet etter oppløsningen av Sex Pistols. Wobbles demoniske, dype bass var et sentralt element i PILs brygg av new wave, dub og avantgarde. Han gikk etter hvert videre til en omfangsrik solokarriere, og samarbeid med blant andre Holger Czukay og Jaki Liebezeit.

Om kombinasjonen Wobble/Eno høres fristende ut på papiret, ble resultatet skuffende. Spinner endte opp en som et album som neppe tilfredsstilte manges behov for oppfinnsom lyd, hverken fans av Eno eller dyrkere av Wobbles bassfantasier og World Music-aspirasjoner. Det begynte for så vidt bra, med slepne Where We Lived, som i løpet av sine tre minutter klarte å fange interessen. Deretter fulgte Like Organza. På denne hadde ikke Wobble mikset særlig på de opprinnelige innspillingene, men heller tilsatt elementer, hvor bass var det sentrale. Det fungerte utmerket, hvor Enos abstrakte atmosfære duvet frem på blytung bass.

Så viste det seg at det beste materialet lå først på platen. Etter de to innledende sporene var det verre å engasjere. Følelsen av at Wobble var for forsiktig med et anonymt materiale var påtagelig. Han nøyde seg stort sett med å legge til et rytmisk fundament, ved hjelp av egen bass eller Liebezeits trommer. Det ble litt smått og lite engasjerende, og endte opp som ambient/rytmisk tapetmusikk, hvor Enos fengslende teksturer, melodiske vidd og generelle evne til å skape stemning var savnet. Spor som Unusual Balance, Marine Radio og Steam ble fattig liksom-funk, som nærmet seg heismusikk.

Avslutningsvis tok det seg opp. Den lange Transmitter And Trumpet bygde seg rolig opp, og gikk fra myke toner i tom luft til rytmer å holde i hånden. Left Where It Fell var elektronikk og bass, med østlig stemning. Etter en pause dukke det opp et “hemmelig” spor, der en vakker pianofigur hvilte på urolig trommemaskin. Denne avslutningen peker frem mot Enos neste album, hvor han skulle lage «Unwelcome Jazz».

Intet mindre.

Rating: 5,5/10