The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Parlophone LP, 1967)

1) Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band; 2) With A Little Help From My Friends; 3) Lucy In The Sky With Dia­monds; 4) Getting Better; 5) Fixing A Hole; 6) She’s Leaving Home; 7) Being For The Benefit Of Mr. Kite!; 8) Within You Without You; 9) When I’m Sixty-Four; 10) Lovely Rita; 11) Good Morning Good Morning; 12) Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (reprise); 13) A Day In The Life

I mai 1967 slapp The Beatles sitt åttende studioalbum og musikkverden ble aldri den samme. På dette tidspunktet hadde de forlatt alle forestillinger om rett frem popmusikk, til fordel for et komplekst og varig stykke musikk, som hadde i seg kvartettens unike evne til å skape fengende og inviterende musikk for massene. De tok ideene fra Revolver og løp videre, med det resultat at Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band endte opp som tidenes mest diskuterte og gjennomanalyserte album.

Alt ved platen har blitt dissekert til minste detalj, og da ikke begrenset til selve musikken. Omslaget, med sin herlige kollasj laget av kunstnerne Peter Blake and Jann Haworth, fanger fortsatt interesse, nesten 60 år senere. På forsiden omkranset størrelser fra datid og fortid The Beatles, alle fra Aleister Crowley og Karl Marx til Marlon Brando, Marilyn Monroe, Bob Dylan og mange andre. For første gang ble tekstene trykket på omslaget til en rockeplate, der hele baksiden var fylt opp av lyrikken. Dét bidro at også tekstene ble gjenstand for diskusjon og analyse.

Sgt. Pepper var et tematisk album, med en nyskapende blanding av rock, pop, music hall, avantgarde, klassisk musikk, indisk toner og vaudeville, med utstrakt bruk av tapeloops, lydeffekter og alle mulige instrumenter, inkludert et 40 personer stort orkester. Resultatet var et dypt psykedelisk album, som var super moderne og brøt ned grensene mellom «seriøs» musikk og popmusikk. I tillegg låt det fenomenalt; tungt og åpent på samme tid, med spesielt åpenbarende plass til McCartneys bass og Ringos trommer, noe som ga musikken en dyp klangbunn, uten at alle innspill og utspill kom dårlig ut av det lydmessig.

Etter at The Beatles hadde gjort seg ferdig med USA-turneen i august 1966, var tiden som liveband over for godt. De skulle riktignok opptre et par ganger til (alle husker opptredenen på toppen av EMI-bygningen), men som konsertattraksjon var det hele over. De var lei av å ikke kunne høre seg selv og at ingen faktisk brydde seg om hvordan det låt fra scenen, men kun var interessert i å se de fire. Platene deres hadde dessuten blitt så komplekse at de ikke lot seg fremføre fra scenen. De spilte faktisk ingen av sangene fra Revolver på den siste turneen. Etter tre måneders ferie startet innspillingene 24. november 1966, som vanlig i Abbey Road Studios, med produsent George Martin og tekniker Geoff Emerick på plass. De holdt på i hele fem måneder, og avsluttet ikke før på tampen av april 1967. Da hadde The Beatles beveget seg fra å spille tilsammen 1400 konserter på syv år, og nærmest løpe gjennom studio for å levere nye innspillinger på kort tid, til å bruke ubegrenset med tid i studio. Hvordan den enorme endringen virket på de fire er det vanskelig forestille seg, men at det hadde både positive og negative sider kan det ikke være tvil om. De var fortsatt veldig unge. John Lennon og Ringo Starr var 26 år, Paul McCartney 24 og George Harrison kun 23 da de sluttet å spille konserter. De fikk mer tid hver for seg og dyrket forskjellige interesser. Ringo ble pappa, Harrison fordypet seg indisk musikk og religion, McCartney var hipster på byen med interesse for alt som var nytt og spennende innen kunst og musikk. Lennon lå fortsatt mest på sofaen og kjedet seg i LSD-rus. At dette påvirket vennskap og samhold mellom de fire var åpenbart. og det hjalp heller ikke på at McCartney tok mer og mer styringen, til Lennon og Harrisons ergrelse. En småfurten Lennon i LSD rus og en gretten Harrison, som ikke slapp til med sangene sine og måtte se at McCartney spilte stadig flere av gitarsoloene selv, hjalp ikke på humøret. På den annen side fikk de god tid i studio og etter en treg start kom de i siget. Det var McCartneys ide å la et fiktivt band spille hovedrollen, noe de andre tre var sånn passe entusiastiske til. Men slik ble det, og resultatet kunne ikke fornektes.

De to første sangene de ble ferdige med var Strawberry Fields Forever og Penny Lane. Ingen av disse to kom med på albumet, men ble utgitt på singel i februar 1968, etter press fra EMI. De to sangene var oder til oppveksten i Liverpool. Lennons Strawberry Fields var parken han lekte i som barn. Penny Lane var en gate i Liverpool, som McCartney hektet sine barndomsminner på. Resultatet ble en av tidenes definitive singler, med to A-sider. Med utgangspunkt i singelen kunne man se for seg at Sgt. Pepper skulle bli et nostalgisk album om oppvekst. Slik ble det ikke. Mer enn noe annet ble det et verk om ensomhet i den moderne verden, om å ikke finne sin plass og ikke forstå endringene som skylte over en. Så var det ikke et konseptalbum fullt ut. Sangene stod på egne ben, men var rammet inn av den nevnte tematikken, mer enn av at det var et fiktivt band som spilte sanger. Det var forbløffende å konstatere at det ikke var en eneste ren kjærlighetssang blant de 13 sporene.

Etter å ha brukt åtte uker på Strawberry Fields og Penny Lane, gjøv de løs på Lennons uferdige A Day In The Life, som skulle ende opp som The Beatles største prestasjon og definitive mesterverk. Etter innledningen med Lennons «I Read The News Today Oh Boy» forvandles den psykedeliske, slentrende visen seg til et orkestralt, avantgardistisk monster, med en ubegripelig skjønnhet i seg. Da de fire knakk koden på A Day In The Life ble alle muligheter åpnet.

Etter at den hardt rockende «tittelsangen» med den røffe utgaven av McCartneys vokal i front var unnagjort, sang Ringo With A Little Help From My Friends, hans suverent beste vokalprestasjon og den beste låten han noen gang sang. Den triste historien om mannen som bare ville ha en å elske var livsbejaende i sin fengende eleganse, mye takket være de andres koring og svar, og naturligvis med en melodi for evigheten.

Lucy In The Sky With Diamonds var et mesterverk, der Lennon slurete drømmerøst gled over et dronene orgel, tape loops og tambura, med en tekst basert på en tegning som sønnen Julian hadde laget av «Lucy». Sangen var dypt psykedelisk og ett av sjangerens definitive øyeblikk, selv om den altså ikke handlet om LSD, men var nærmere Lewis Carrolls verden. Det var Lennon selv som brøt drømmeriene med Getting Better, en fengende sang om konemishandleren og taperen, som synes ting etter hvert ble bedre, og at han klarte å være et bedre menneske. Lennon fortalte senere at sangen var delvis selvbiografisk, og at han skammet seg over hvordan han hadde oppført seg mot tidligere kjærester. Tittelen og musikken stod i skarp kontrast til tekstlinjene om mishandling og skapte spenning i den klassiske poplåten.

Fixing A Hole hadde en typisk McCartney-melodi. Den var lys og ledig, og lettere uforståelig i sine utledninger om å fikse hullet i veien. Etter sigende handlet den egentlig om marijuana.  Det var virkelig 1967. Deretter bar det over i vemodige She’s Leaving Home, om jenta som dro hjemmefra og etterlot seg sønderknuste foreldre. Den var søsteren til Eleanor Rigby, både gjennom arrangementet med strykere og ved teksten om en kvinne alene i verden, denne gangen av eget valgt. Den hadde McCartneys unike evne til å skape sentimental musikk som bare gjorde godt og ikke gjorde flau. Side en ble avsluttet med Lennons Being For The Benefit Of Mister Kite, hvor han hentet inspirasjon fra en gammel sirkusplakat han hadde på veggen hjemme. Musikalsk var også den et lite eventyr, med oppklippede og tilfeldig limte tapebiter, orgel, bass, glockenspiel og annet, inkludert manipulasjon av tempo. Resultatet var et psykedelisk, skremmende sirkus.

Først på side to lå George Harrisons eneste låtbidrag. Med Within You, Withou You realiserte han sine indiske fantasier, med originalinstrumenter (sitar, tabla og annet) og bidrag fra The Asian Music Circle. Den stakk seg farlig ut, men reddet seg inn i helheten gjennom å være et nydelig stykke musikk, i en tidsriktig, psykedelisk atmosfære. When I’m 64 var det verre å elske. Her leverte McCartney det Lennon elsket å kalle «granny music», og selv om den var aldri så fengende var det platens eneste svake øyeblikk. Lovely Rita dro det hele inn igjen, med historien om en kvinnelig parkeringsvakt. McCartney hadde fått en parkeringsbot utenfor Abbey Road Studios, noe han tok pent og tenkte at hun måtte hete Rita (!?). Sangen var i alle fall en deilig poplåt av beste merke, inspirert av Beach Boys.

Good Morning, Good Morning var det mest kaotiske øyeblikket sammen med A Day in The Life. Slamrende trommer, blåsere fra Sounds Incorporated, skremmende dyrelyder og et remjende refreng gikk opp i en høyere enhet som psykedelisk rock av ypperste kaliber. Etter en kort retur for tittelsporet ble det hele rundet av med A Day In The Life, det revolusjonerende nummeret som åpnet opp innspillingen av selve albumet – og sprengte opp dørene for alt som skjedde på resten av Sgt. Pepper.

Rating: 10/10