Chocolate Overdose – Chocolate Overdose (WEA cd, 1992)

1) The Rat And The Dinosaur; 2) She Visits Me; 3) Princess; 4) Heartsblood; 5) Nostalgia; 6) Travelling Into Outer Space; 7) Bingo; 8) Babe Maybe; 9) Dancing As The Days Go By; 10) The Dog And The Frog; 11) Small Happenings; 12) Waiting; 13) Blue Morning; 14) Time Rhyme; 15) Be My Bush

Hvor mange «Bergensbølger» det har vært i norsk popmusikk skal være usagt. Om utviklingen i det hele tatt kan defineres i bølger, eller rett og slett bare er et overfladisk bilde på en by med et stadig og vitalt musikkmiljø kan diskuteres. Blant særlig minneverdige band kan nevnes The Aller Værste!, Elektrisk Regn, Alle Tiders Duster og Gjennomslag (senere Blind Date) fra det tidlige åttitallet, byens bidrag til utviklingen av black metal med Immortal, Gorgoroth og Enslaved, og ikke minst poprock fra slutten av åttitallet og på nittitallet. Da dukket det opp flere sterke band, som med utgangspunkt poprock lagde musikk som har stått seg godt. Flere av musikerne fikk varige karrierer etter at de første skvulpene hadde gitt seg. Navn som Pogo Pops, Barbie Bones, Poor Rich Ones og Chocolate Overdose fortjener plass i norsk rockehistorie.

Da Chocolate Overdose debuterte med album på Warner Brothers i 1992, var det til store forventinger, både kunstnerisk og kommersielt. Band og plateselskap hadde internasjonale ambisjoner, som det ikke ble lagt skjul på. I 1992 opptrådte de på Glastonbury-festivalen, Englands største i sitt slag. Store ambisjoner og muligheter til tross, det ble (som vanlig) vanskelig å få det store gjennombruddet. Det endte med album i 1992 og 1993, før gruppen tok opp igjen tråden senere på nittitallet og ga ut sine to siste album i 1997 og 1999.

På debuten var besetningen Geir Luedy (vokal), Paal Andersen (keyboards), Frode Unneland (trommer, vokal), Even Johansen (senere kjent som Magnet) (gitar) og Bjørn Ivar Tysse (bass). De fire førstnevnte hadde kompet Eduardo «Doddo» Andersen i Unge Frustrerte Menn. Alle hadde også fartstid fra andre lokale band, som Barbie Bones (opprinnelig Mona Lisa Overdrive), Pompel & The Pilts og Forbidden Colours. De fem komponerte, spilte og produserte «Chocolate Overdose» selv.

«Chocolate Overdose» inneholdt 15 sanger, som var unnagjort på under tre kvarter. Her var det ingen rom for langstrakte utskeielser. Den lengste sangen strakk seg mot fire minutter, men de aller fleste holdt seg rundt tre minutters merke. Det betød ikke at det ikke var rom for eksperimenter og variasjon. Med utgangspunkt i tradisjonell poprock broderte kvintetten musikken med elementer fra psykedelia, gitarrock ala Blur og litt av danserytmene til «Madchesterband» som The Stone Roses og Happy Mondays.

Geir Luedy var en spesiell sanger, med en intensitet som var mer typisk for støyrockband enn for poprock. Det ga uttrykket uttrykk mer spenning, og om ikke en følelse av fare, en energi og dissonans som løftet. Noen ganger nærmet han seg det affekterte, som på Small Happings og den mislykkede Brecht-parafrasen Be My Bush, men først og fremst var Luedy en styrke.

«Chocolate Overdose» var velspilt, og hadde en tiltrekkende, moderne lyd, uten å bli for digitalt steril. Materialet var ujevnt, og platen dabbet av mot slutten. På tross av den sympatiske spilletiden på 44 minutter, var 15 låter en for stor dose, og platen hadde tjent seg på en trimming. De beste sangene kom innledningsvis. The Rat And The Dinosaur var tidløs pop, She Visits Me hadde smak av psykedelia og tunge grunge-gitarer. Princess var tilbake i klassisk pop. Heartsblood var mørkere og skarpere, og en fin motpol til de lysere popøyeblikkene, men fortsatt med et sterkt refreng. Aller best var Nostalgia, med en sjelden høyde; atonale gitarer, vokal med elektronisk skurr og et komp som sendte tankene mot støyrock.

Rating: 6,5/10