Radiohead – I Might Be Wrong: Live Recordings (Parlophone cd, 2001)

1) The National Anthem; 2) I Might Be Wrong; 3) Morning Bell; 4) Like Spinning Plates; 5) Idioteque; 6) Everything In Its Right Place; 7) Dollars And Cents; 8) True Love Waits

I Might Be Wrong var Radioheads tredje utgivelse i løpet av 13 måneder. Det som opprinnelig var tiltenkt å være noen konsertopptak for å følge med I Might be Wrong da sangen ble utgitt på singel, endte opp som en 40 minutter lang cd, som feilaktig ble titulert mini-LP. Når ble 40 minutter mini? (i cd alderen selvfølgelig og dessverre). Platen var en avrunding av perioden med Kid A og Amnesiac. Syv av de åtte sporene var hentet fra disse to platene. Den siste var den tidligere uutgitte, og blant fansen myteomspunne, True Love Waits fra 1995, som først kom med på et ordinært album med Moon Shaped Pool i 2016.

Radiohead turnerte i tre vendinger i 2000 og 2001, og dekket Asia, USA og Europa i løpet av denne perioden. I motsetning til hva man kunne få inntrykk ved å se på innholdet på I Might Wrong, spilte de mer enn kun sanger fra Kid A og Amensiac. Det var blant annet plass til favoritter som Karma Police, Paranoid Android, Airbag, Fake Plastic Trees og My Iron Lung. Det var derfor synd at kvintetten nøyde seg med det litt tassete utvalget på I Might Be Wrong. Musikkverden hadde fortjent en skikkelig dokumentasjon av disse turneene, som var et midtpunkt og peilepunkt for Radioheads utvikling. Her skulle det blitt utgitt en dobbelcd med hele konsertprogrammet, det hadde vært noe!

I Might Be Wrong var likevel en interessant og givende lytteopplevelse. Det var knyttet spenning til hvordan Radiohead ville løse det komplekse, elektroniske materialet fra Kid A og Amnesiac fra scenen. Det gikk utmerket. Sangene ble riktignok mindre komplekse, med færre teksturer og pålegg enn i studioversjonene, men ble elegant løst gjennom en større organisk følelse, særlig i trommearbeidet. Like Spinning Plates ble gjenskapt som pianoballade, noe som fungerte vel så godt den innadvendte, slumrende elektronikken på originalen. Yorke & Co dyttet også inn en dose ekstra energi, noe som ga flere nummer nye dimensjoner. Særlig The National Anthem nøt godt av en dose testosteron, der Yorke var atonalt slurende i front, og det hanglet og gikk bak ham, som elektronikk på avveie kamuflert som rock. Idioteque, som tidvis ikke bestod av annet enn Yorke ropende over en trommemaskin, fikk frem allsangen. Høydepunktet var likevel den mer enn syv minutter lange Everything In Its Right Place, som etter å innledningsvis å ha holdt seg til originalarrangementet vandret ut ullent terreng, med perkusjon under diverse elektronisk mishandling av Yorkes stemme og andre atonale effekter, som om Aphex Twin hadde krabbet inn bak miksepulten. True Love Waits ble fremført som en akustisk ballade, og minnet lytteren på den renskårne, melodiøse versjonen av Radiohead, som ikke var direkte savnet, men som det var godt å høre igjen.

Rating: 7/10