The Beatles – Magical Mystery Tour (Capitol LP, 1967)

1) Magical Mystery Tour; 2) The Fool On The Hill; 3) Flying; 4) Blue Jay Way; 5) Your Mother Should Know; 6) I Am The Walrus; 7) Hello Goodbye; 8) Strawberry Fields Forever; 9) Penny Lane; 10) Baby You’re A Rich Man; 11) All You Need Is Love

1967 var et vanvittig år for The Beatles. De begynte med Strawberry Fields Forever/Penny Lane i februar, og fulgte opp med Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band i mai. Deretter var det klart for All You Need Is Love/Baby You´re A Rich Man i juli, før Hello, Goodbye/I Am The Walrus kom ut mot slutten av november, som en forsmak på dobbel EP-en Magical Mystery Tour, som ble utgitt på tampen av året. Det var en utrolig prestasjon, der det meste de tok i ble til varige klassikere. Unntakene var filmen Magical Mystery Tour, som fikk relativt hard medfart blant kritikere. All You Need Is Love var heller ikke et høydepunkt i gruppens produksjon, men alt i alt leverte The Beatles et år som ingen har vært i nærheten av, hverken før eller siden.

Amerikanerne likte ikke det doble EP-formatet som Magical Mystery Tour ble utgitt som. De samlet alt materiale fra 1967 som ikke var med på Sgt. Pepper’s og ga det ut på en LP med tittel Magical Mystery Tour. De seks sangene fra EP-ene dekket side en, mens sangene fra singlene lå som perler på en snor på side to. I Am The Walrus, som både var en del av EP-ene og b-side på Hello Goodbye, ble lagt på «riktig» plass som en del av side en. Capitol har fått mye fortjent kritikk for måten de «ødela» katalogen til The Beatles i USA, med sammenraskede plater, med singler og remiksing med ekkopålegg og annen styggedom. I tilfelle Magical Mystery Tour skal de dog ha en viss honnør. Det var fint og vellykket å ha alt dette materialet samlet på ett album. Side om side med Sgt. Pepper’s ble da hele den musikalske historien om The Beatles i 1967 fortalt.

Strawberry Fields Forever og Penny Lane var en forsmak på Sgt. Pepper’s, og har en fortjent status som en av de mest definitive singlene noensinne. Strawberry Fields Forever var den første av tre psykedeliske mesterverk fra John Lennon i 1967. Den ble fulgt opp av A Day In The Life fra Sgt. Pepper’s, før triologien ble avsluttet med I Am The Walrus, fra Magical Mystery Tour. De tre låtene står igjen som den mest realiserte, reelt psykedeliske musikken som ble utgitt i de fenomenale årene på slutten av sekstitallet.

Strawberry Fields Forever var Lennons slumrende, psykedeliske drøm om barndommen, nærmere bestemt minner om hagefester som Frelsesarmeen arrangerte utenfor barnehjemmet i Strawberry Fields. Sangen var en av de vakreste og såreste Lennon noen gang komponerte, og var en sjeldent avansert innspilling, med baklengsopptak, endring av tempi via manipulasjon av båndopptaker og en utradisjonell oppbygging av selve melodien. Resultatet var et av de største øyeblikkene i populærmusikkens historie. McCartneys ode til oppveksten i Liverpool var noe ganske annet. Penny Lane var en gate i Liverpool. Sangen var lys og optimistisk, med et livsbejaende refreng og arrangement. Den stod perfekt til Lennons psykedeliske mesterverk, med sitt jordnære og optimistiske syn på livet. Så var også den en smule surrealistisk i anslaget, med trompeten til David Mason fra English Chamber Orchestra, og en tekst hvor været endret seg fra vers til refreng, der sol plutselig tok over for nedbør. Penny Lane beskrev barbersalongen, banken og brannstasjonen som faktisk lå i gaten som McCartney udødeligjorde.

The Beatles ble bedt om å presentere BBC i det som skulle være det første verdensdekkende, direktesendte tv-programmet noen gang. De takket ja, også etter at de hadde fått beskjed om at de måtte gjøre noe «enkelt», som folk kunne forstå og henge med på. Resultatet ble All You Need Is Love, som Lennon kom opp med på kort varsel. Den varenkel i melodi og refreng, og var umulig å ikke nynne med på allerede etter første lytting. Spesielt varig var den ikke og ble en av få Beatles-sanger man gikk fort lei av. Hadde det ikke vært for Lennons drømmelignende oppramsing av veien til det gode liv («There’s nothing you can do that can’t be done», og så bort etter) hadde det vært magert. Mager var også en passende beskrivelse på b-siden, der tittelen var det beste. Baby You’re A Rich Man var merkelig uferdig, selv om teksten hadde sine sider, der den snakket til hippiegenerasjonen på vestkysten av USA, som var på den absolutte høyden mot slutten av 1967. Sangen var opprinnelig tiltenkt Yellow Submarine, og dukket opp i filmen, men ikke på platen med lydsporet.

Hello Goodbye har McCartney fått en del tyn for. Det er ikke rettferdig. Det var et flott, umiddelbart popøyeblikk, som verden falt pladask for. I hjemlandet fikk den syv uker på førsteplass. Sangen hadde de typiske kjennetegnene til McCartney; det umiddelbare og det komplekse, der smartness og finesse i komposisjon og arrangement dukket opp etter at det umiddelbare var fortært.

Magical Mystery Tour var McCartneys svar på hva The Beatles skulle gjøre etter at de mistet Brian Epstein i august 1967. Han var redd for at gruppen skulle gå i oppløsning, og mente at det beste var å sette i gang med et nytt prosjekt umiddelbart. Så tenkt, så gjort. Han ville gjenskape The Merry Pranksters sanseløse promotering av LSD på vestkysten av USA, med en britisk touch. Resultatet ble en kaotisk film full av merkelige påfunn, som mer eller mindre ble improvisert underveis. Da filmen ble vist på tv i julen 1967,  fikk kritikerne «endelig» mulighet til å gyve løs på The Beatles med negativ omtale. Dét var til å forstå i dette tilfellet, men musikken stod seg. Den tilhørende EP-en åpnet med tittelsporet, som var en «fanfare» i stil med Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, med opptak av biltrafikk, koring på speed (bokstavelig talt – tapen ble spilt av i for høyt tempo, bevisst selvsagt) og blåsere, over McCartneys oppfordring til å bli med på bussen. Og hvem kunne takke nei til en slik oppfordring når den var pakket inn en så fengende og jublende drakt?

MCartney stod også bak Your Mother Should Now og The Fool On The Hill. Førstnevnte var ikke The Beatles største øyeblikk. Det var en enkel låt, i slektskap med When I’m Sixty-Four. Til dens fordel var et nynnbart refreng og en avslappet, nostalgisk stemning. Tittelen var hentet fra en replikk i A Taste Of Honey, en britisk film fra 1961 i den britiske «kitchen sink drama»- sjangeren. A Fool On The Hill var noe ganske annet og helt fantastisk. Også denne med den unike kombinasjonen av umiddelbarhet og hemmeligheter, som sakte åpnet seg ved gjentatt lytting, enten det var selve sangens oppbygning, arrangementet – blokkfløyte! – eller teksten. Kanskje særlig teksten. En sang om medlidenhet med alle tullingene der ute, enten det var den ensomme raringen som ble omtalt i sangen, eller de virkelige dustene – de normale menneskene som ikke forstod og ikke ville forstå.

Flying var noe så sjeldent som en Beatles-instrumental. Eller nesten instrumental; det var visse koringer, men det da som vokalise. Orgel, Mellotron, lydeffekter og en passe psykedelisk, skjev stemning gjorde Flying til hyggelig om enn kuriøs lytting. Blue Jay Way var George Harrisons eneste komposisjon denne gangen. Tittelen var hentet fra en gate i Los Angeles hvor Harrison hadde leid et hus. Den er en undervurdert perle, med tåkete, varm psykedelia og slepen sang. Teksten handlet om to venner som Harrison satt i Blue Jay Way og ventet på, men som ikke fant veien på grunn av tykk tåke.

Til slutt lå Lennons I Am The Walrus. En dypt psykedelisk sang, som passet perfekt både som en avslutning på Magical Mystery Tour og som en avrunding på hans mest psykedeliske periode, som da hadde vart i halvannet år. Tittelen var inspirert av Lewis Carrolls dikt The Walrus And The Carpenter. Teksten var mindre en historie og mer av en rekke absurde og surrealistiske utsagn, med henvisning til Lucy in The Sky, The Eggman, The Walrus, Mr. City Policeman, Hare Krishna og Edgard Allan Poe, og med linjer som «Crabalocker fishwife pornographic priestess boy you been a naughty girl». Lennon sang med sin mest søvnige stemme, som la en dis over det hele, sammen med et utrolig arrangement. George Martin hadde hentet inn et stort orkester, nesten like stort kor (Mike Sammes Singers) og Lennon supplerte med støy fra en radio. Resultatet var et kaotisk mesterverk.

Rating: 9,5/10