Chocolate Overdose – Sugar Baby (WEA cd, 1993)

1) This Seed; 2) Sugar Baby; 3) Mad Girl ; 4) Burning Up Now; 5) Under The Blanket; 6) Shining Red Lipstick; 7) Far Down South; 8) I Had A Friend; 9) Traces In The Snow; 10) Wild Horse; 11) Cover Me; 12) Ballad; 13) Oh Brother

Chocolate Overdose og Warner ga samarbeidet et nytt forsøk, og denne gangen ble det slått på stortromma, med en erfaren produsent og celebre gjester. Dessverre ble det heller ikke denne gangen den store kommersielle suksessen, og etter Sugar Baby ble bergenserne løst fra kontrakten.

Svenske Michael Ilbert ble engasjert som produsent, og innspillingeneforegikk i Puk Studios i Danmark. Ilbert hadde jobbet med blant andre Leather Nun, Sator, Union Carbide Productions og The Wannadies. I 1992 produserte han også Backstreet Girls’ Let’s Have It.

Resultatet ble et mer strømlinjeformet album nummer to fra Chocolate Overdose. Uten å bli plagsomt polerte og listejagende var Sugar Baby et fengende og inspirert stykke poprock med 13 sanger. Det var en plate uten direkte svake punkter, med et forbehold. Forbeholdet knyttet seg til det pinlige samarbeidet med svenske Papadee, som rev av seg ragga/rap vers på tittelsporet. Rock og rap sammen var aldri noen god ide, noe blant andre både R.E.M. og Sonic Youth hadde bevist i årene før. Samvirket mellom rock og rap endte i forferdelse i nu metal-bølgen, og de eneste som vel kom fra dèt med æren i behold var Deftones og Rage Against The Machine, med sin kombinasjon av illsint vokal og blyriff. En ting verdt å merke seg er at det på nittitallet var rapperne som var gjester hos rockebandene. I dag er det pop- og rockeartister som «får lov» til å lire av seg et refreng i en raplåt. Heller ikke den varianten har hatt all verden å by på, utover populistisk og nikjedelig «moderne» pop for bankfolk og mellomledere i offentlig sektor.

Bortsett fra nevnte misære inneholdt Sugar Baby vellykket, tradisjonell poprock i engelsk-amerikansk stil, uten for mange spor av ny pop, som i Berlin-Bowie og Kraftwerk, eller Duran Duran for den saks skyld. Da lå Chocolate Overdose nærmere power pop, dog en teskje mer sofistikert og variert enn mange i den bagen.

Sonya Aurora Madan dukket opp på et av høydepunktene. Madans band Echobelly var i ferd med å slå gjennom da hun bidro på Sugar Baby. Echobellys første album kom i 1994, og i noen få midt på nittitallet hadde de stor suksess i hjemlandet. Stemmen hennes stod godt til Luedys, og sammen gjorde de Burning Up Now til et strålende stykke poprock. Den var sammen med Far Down South og Cover Me de store høydepunktene.

Balladen Far Down South var dynket i countrysoul, og nøt godt av strengemester Geir Sundstøls pedal steel. Luedys vokal og Sundstøls spill sendte tankene til Gram Parsons’ G.P. album fra 1973. Også den psykedeliske oppvisningen Cover Me hadde temperatur, der den varierte mellom mektig balladeri og dirrende, luft tørr stryker-psykedelia.

Nerven i de tre nevnte sangene var litt savnet på resten. Albumet var en oppvisning i stilfull poprock, og var lett å sette på, men det var en viss mangel på drama og følelse av at noe virkelig stod på spill, slik opplevelsen var hos for eksempel Suede og Tindersticks, som begge debuterte samme år.

Rating: 7/10