Radiohead – Hail To The Thief (Parlophone cd, 2004)

1) 2 x 2 = 5 (The Lukewarm); 2) Sit Down, Stand Up (Snakes & Ladders); 3) Sail To The Moon (Brush The Cobwebs Out Of The Sky); 4) Backdrifts (Honeymoon Is Over); 5) Go To Sleep (Little Man Being Erased); 6) Where I End And You Begin (The Sky Is Falling In); 7) We Suck Young Blood (Your Time Is Up); 8) The Gloaming (Softly Open Our Mouths In The Cold); 9) There There (The Boney King Of Nowhere); 10) I Will (No Man’s Land); 11) A Punchup At A Wedding (No No No No No No No No); 12) Myxomatosis (Judge, Jury & Executioner); 13) Scatterbrain (As Dead As Leaves); 14) A Wolf At The Door (It Girl. Rag Doll)

Med nyskapende Kid A og Amnesiac klarte Radiohead det kunststykket å sementere posisjonen som et av verdens desidert største band, både kunstnerisk og kommersielt, uten å gå på akkord med egen musikalske utforskertrang. Som kjent ble de to albumene spilt inn i løpet av samme periode, en periode som strakk seg over et år, og medførte frustrasjon og slitasje før det løsnet skikkelig. Et eksempel på galskapen var det faktum at de brukte mer enn et år på å bli fornøyd med Knives Out (fra Amnesiac). Ved neste korsvei bestemte de fem seg for å gjøre ting på en annen måte, noe som garantert var bra med hensyn på gjengens mentale tilstand.

I motsetning til sist hadde Yorke spilt inn demoer på forhånd, som gruppen gjorde til mer eller mindre ferdige sanger i øvingslokalet. For selve innspillingene tok Radiohead turen fra sobre, klassiske Oxford til kommersialismens vulgære høyborg i Hollywood, der Nigel Goodrich hadde hatt god erfaring med studioet Ocean Way Recording. I løpet av 14 dager ble de nye sangene spilt inn på direkten i studio. Mange ble spikret på første opptak, der de fem raste gjennom materialet sitt, for å holde energi og friskhet på topp. Finishen ble gjort hjemme i England, men ifølge Goodrich var det meste allerede på plass da de dro fra Hollywood, etter et par intense uker.

Hail To Thief satte søkelys på det umiddelbare og for første gang var det ingen musikalsk nyskapning fra Radiohead på et nytt album. Platen inneholdt gitarrock, ballader med piano og akustiske gitarer, og elektronisk dominerte låter. Radiohead plukket friskt fra både The Bends, OK Computer og Kid A/Amnesiac, og da mest fra de to førstnevnte.

Selv om det kom mye sterk musikk fra Radiohead også denne gangen, var albumet litt frustrerende lytting. Ideen var åpenbart å bevare energi og spontanitet, mer enn å utforske nye musikalske ideer og konsepter. Det å ta sats og kjøre på hadde sine fordeler, men medførte også at Hail To Thief opplevdes noe uferdig og lite gjennomarbeidet. Den var på ikke på langt nær like sonisk overveldende som de fire forgjengerne. Det låt tidvis litt grått, målt opp mot Kid A og OK Computers unike lydunivers. Platen var også gruppens lengste så langt, og selv om den med sine 56 minutter bare var henholdsvis 3 og 7 minutter lengre enn OK Computer og Kid A, opplevdes den langtrukken, og hadde tjent på en viss barbering. Det har de fem også selv gitt uttrykk for. Yorke laget et par år senere en alternativ sporliste med 10 sanger, der han med andre ord vraket fire av sangene som ble med på albumet.

Innvendinger til tross, Radiohead var fortsatt et av klodens beste band, og det var gull å finne også denne gangen. Hail To The Thief var aldri i nærheten av dårlig, bare ikke like overveldende som man vendt seg til fra den kanten. Radiohead konkurrerte mest med seg selv, slik The Beatles gjorde på sin tid, uten sammenligning ellers.

Åpningssporet 2+2=5 var et høydepunkt. Den åpnet med gitarer som ble plugget inn, før Yorke sang over ringlende gitarer og hakkete avmålt perkusjon, før det ble dratt i vei med uvant rockende øs. Tankene gikk til OK Computer, og sangen hadde fint fått plass på det mesterverket. There, There var enda bedre, og en av Radioheads største prestasjoner noensinne. Også den var ren gitarrock, med tre gitarister som skled rundt over Jaki Liebezeit-inspirert rytmikk.

Albumet inneholdt også musikk i nabolaget til Kid A. Særlig den hissige og minimalistiske The Gloaming var vellykket, med sine marerittaktige skisser av rust og gørr. Den ble en konsertfavoritt og har vært en del av gruppens set list mer eller mindre fast siden. Sit Up Stand Up og Backdrifts var også elektronisk infiltrerte, og hadde noe av den samme urolige tiltrekningskraften. Sail To The Moon og den korte snutten I Will var vakre små ballader, drevet av henholdsvis piano og akustisk gitar.

Omslaget viste malte varianter av skilt funnet rundt omkring i Hollywood. Tittelen var en finger til George Bush jr., og tekstene var dommedagspregede og dystre. Yorks fortvilelse over USA og UKs politikk både hjemme og ute var eksplisitt, og han var sint på krigshissere, neokonservative og andre som ødela kloden. Hans fortvilelse var enkel å dele, og hans engasjement var neppe blitt mindre av å ha blitt pappa til en gutt.

Hail To Thief ble en ny kommersiell suksess, med 1. plass i hjemlandet og 3. plass i USA.

Rating: 8/10