Brian Eno & J. Peter Schwalm – Drawn From Life (Opal cd, 2001)

1) From This Moment; 2) Persis; 3) Like Pictures, Pt. 1; 4) Like Pictures, Pt. 2; 5) Night Traffic; 6) Rising Dust; 7) Intenser; 8) More Dust; 9) Bloom; 10) Two Voices; 11) Bloom (instrumental) 

Platene Eno ga ut i det nye årtusenet var ofte samarbeidsprosjekter. Den første samarbeidspartneren han knyttet til seg i det nye vidunderlige årtusenet var den tyske DJ-en og komponisten Peter Schwamm. De to jobbet først sammen på Music For Onmyo-Ji, et album tilegnet mangakultur. Platen kom ut i 2000 og ble kun utgitt i Japan. Det var en dobbel cd, hvor av den ene cd-en bestod av seks spor med Eno og Schwamm, og den andre musikk med et japansk gagaku-ensemble. Samarbeidet ga mersmak, og i 2001 ga de to ut Drawn From Life. Det ble også spilt konserter i anledning albumet, noe som var første gang på lenge for Brian Eno. Hvorfor han valgte å bevege seg ut på de skrå bredder igjen akkurat for denne utgivelsen vites ikke, kanskje han bare hadde lyst?

Drawn From Life fortsatte i samme spor som på The Drop, Spinner og Nerve Net. Det vil si en hovedsakelig rytmebasert elektronika, med repeterende beats og ambiente dryss. Nittitalls-Eno slet med å sette musikalsk agenda slik han gjorde på syttitallet og første halvdel av åttitallet. Han var ikke lenger den store innovatøren, og mer en forsker på samtidens musikalske uttrykk. Han ble nok mer inspirert av andre enn andre av han på dette tidspunktet i karrieren.

Det rytmiske fundamentet på Drawn From Life baserte seg stort sett på Enos «Unwelcome Jazz», hvor skeive elektroniske rytmer ble ispedd elementer av jazz-vibrasjoner, og dryss av hiphop og drum n’ bass. Det var ingen ueffen oppskrift, men den var heller ikke spennende nok til helt å leve sitt eget liv, og den hadde behov for krydder. Det hadde Eno og Schwamm forstått, og musikken ble beriket med vokal på noen spor, strykere (enten elektroniske eller akustiske) og elementer av Enos ambiente lydkollasjer. Disse elementene lå som en dis over rytmene, som stort sett beveget seg forsiktig fremover. Taktikken var vellykket på flere spor, men albumet som helhet ble tørt, litt spinkelt og langdrygt. Det foregikk ikke nok til at resultatet ble tvers gjennom engasjerende. Nå hadde Eno fått ubegripelig mye ut av tilnærmet stillstand tidligere, men denne gangen var ikke ideene interessante nok hele veien.

I havet av det midlere var det to høydepunkter. På Persis etablerte Eno og Schwamm en bastant beat, som fikk svømme i svimlende strykere. Det var et deilig stykke musikk, som ga forventninger om det som skulle komme på resten av platen, men som ikke ble innfridd. Mot slutten dukket riktignok sterke Bloom opp. Den gikk på samme landevei som Persis og var verdt å få med seg. Laura Anderson gjestet på ett spor, og da hun var involvert ble resultatet aldri dårlig. Så heller ikke på Like Pictures Pt 2, hvor Lauries prosesserte stemme bød på sin sedvanlige New York-cool, iblandet akademisk undring over dette og hint.

Rating: 6/10