The Beatles – The Beatles (Parlaphone 2LP, 1968)

1) Back In The U.S.S.R.; 2) Dear Prudence; 3)  Glass Onion; 4) Ob-La-Di, Ob-La-Da; 5) Wild Honey Pie; 6) The Continuing Story Of Bungalow Bill; 7) While My Guitar Gently Weeps; 8) Happiness Is A Warm Gun; 9) Martha My Dear; 10) I’m So Tired; 11) Blackbird; 12) Piggies; 13) Rocky Raccoon; 14) Don’t Pass Me By; 15) Why Don’t We Do It In The Road?; 16) I Will; 17) Julia; 18) Birthday; 19) Yer Blues; 20) Mother Nature’s Son; 21) Every­bo­dy’s Got Something To Hide Except Me And My Monkey; 22) Sexy Sadie; 23) Helter Skelter; 24) Long, Long, Long; 25) Revolution 1; 26) Honey Pie; 27) Savoy Truffle; 28) Cry Baby Cry; 29) Revolution 9; 30) Good Night

The Beatles startet 1968 med singelen Lady Madonna/The Inner Light i mars, før Hey Jude/Revolution fulgte i august. Hey Jude ble den mestselgende singelen i UK, USA, Canada og Australia i 1968, og gikk til førsteplass kloden rundt. Alt var likevel ikke fryd og gammen for The Beatles. Manager Brian Epsteins død var et hardt slag. Han var deres viktigste støttespiller sammen med produsent George Martin, og var det praktiske og faktiske limet i det lille samfunnet som var The Beatles. Paul McCartney forsøkte å ta over rollen som organisator og leder, med det resultat at både Lennon og Harrison ble irriterte og misfornøyde.

Harrison forslo at de skulle reise til India, og være hos Maharishi Mahesh Yogi i tre måneder, for kontemplasjon og meditasjon, og få råd fra «mesteren». Det gikk som kjent høyst middels, om ikke direkte dårlig. Jordnære Ringo sjekket ut etter et par uker, mens McCartney, som alltid var åpen og nysgjerrig, ga seg en måned senere. Lennon og Harrison stakk etter to måneder, da det gikk opp for dem at de ble manipulert av den spirituelle veilederen, som blant annet hadde funnet det for godt å legge an på flere av kvinnene i The Betales’ følge. Det siste fikk Lennon til å skrive en brutal slakt av Maharishi i Sexy Sadie. Den fikk plass på The White Album, og var en sang de jobbet lenge med før de fikk sving på. Da den til slutt satt var resultatet en fengende låt som kunne nytes i fulle drag selv om uten bakgrunn for å forstå teksten.

Om oppholdet var skuffende rent åndelig, var det en stormende suksess når det gjaldt låtskriving. De komponerte mange sanger i India, noe som resulterte i et stort omfang av materiale tilgjengelig for innspillingen av det selvtitulerte dobbeltalbumet, som ettertiden har gått under navnet The White Album. Populærmusikken utviklet seg i rasende tempo i denne perioden, og The Beatles må ha merket både konkurranse og inspirasjon fra blant andre The Mothers Of Invention, Jimi Hendrix, Cream, Bob Dylan, The Band og The Doors. De bestemte seg for å sette skapet på plass, og leverte en solid dose, med 30 låter og en samlet spilletid på 94 minutter. The White Album ble spilt inn i perioden mellom 30. mai og 14. oktober, og utgitt 22. november samme år.

1968 og 1969 var årene hvor The Beatles sakte, men sikkert gikk i oppløsning, med stadig dårligere personlig kjemi og beskyldninger på kryss og tvers, i et klima som må ha vært slitsomt for alle involverte. At de i den samme perioden laget så mye sterk musikk som de gjorde, sier alt om hvilke musikalske talenter de hadde. På The White Album var de afleste sporene av psykedelia vasket bort. I stedet leverte The Beatles et moderne mesterverk, som varierte fra hard rock til ren pop, vàre, intime ballader og det som i mangel av noe annet må kalles moderne rockemusikk. Og naturligvis musique concrète i Revolution 9. The White Album var mektig og overveldende, men først og fremst en stor samling herlig rock, med sanger som kunne måle seg med det beste The Beatles noen laget. Produksjonen var stram, tørr og detaljrik på samme tid, og egentlig svært så moderne, Enkelte middels spor var det riktignok. The Continuing Story Of Bungalow Bill (Lennon), Don’t Pass Me By (Ringo) og Rocky Raccoon (McCartney) var ikke på nivå med resten, men det forhindret ikke at The White Album ble en bauta i rockehistorien.

Stemningen i studio var etter sigende giftig. Lennon gadd ikke engasjerte seg særlig i McCartneys sanger, og var ikke sen med å hakke på sin kollega, i full og misunnelig forståelse for at Paul var hans overmann som musiker og arrangør, og nesten hans likemann som komponist. Bak stod Yoko Ono og fyrte opp kjærestens ego, og Harrison meldte seg på. Til McCartneys fortjeneste var han raus nok til å gi alt i både Lennons og Harrisons låter, som aldri hadde blitt så sterke uten hans klo, enten det var arrangementer, kompositoriske bidrag eller som musiker. Mange av sine egne sanger gjorde han ferdig uten noe særlig bidrag fra de to kamphanene. Ringo var med noen ganger og det samme var utenforstående musikere. The Beatles som gruppe var på sakte vei mot oppløsningen. Faktisk takket Ringo for seg i august 1968, men lot seg lokke tilbake av de tre andre, som hadde dandert trommesettet hans med blomster ved returen etter noen dager ute av The Beatles. Han hadde følt seg utenfor, og var lei av å sitte virkesløs i vente på at de andre ville ha hans bidrag. Også George Martin fikk nok, og dro på ferie, med beskjed om at Chris Thomas fikk ta ansvar i mellomtiden. deres faste tekniker George Enerick fikk også nok, og trakk seg etter hvert fra hele prosjektet. Det spørs om ubegrenset studiotid var det kranglefantene trengte. Her var det mer enn nok tid til å surmule. Eksempelvis brukte McCartney 42 timer å gjøre Ob-La-Di, Ob-La-Da ferdig. Det var dobbelt så langt tid som ble brukt på hele innspillingen  av Please Please Me albumet.

De to første sangene, McCartneys Back In The U.S.S.R. og Lennons Dear Prudence, ble spilt inn mens Ringo var ute av gruppen. McCartney tok seg av trommingen (med hjelp av de to andre på den førstnevnte) og de tre skjønte åpenbart at de måtte samarbeide godt for å få disse to i mål uten eminente Ringo. Særlig Dear Prudence var et mesterverk. Lennons sang om Prudence Farrow (søster av Mia), som var med til India og som låste seg inne i bungalowen sin, var en svimlende vakker og nesten overjordisk innspilling.

Harrison hadde med fire sanger. Og selv om den beske Piggies, hyllesten til Gud i Long Long Long og «konfektsangen» Savoy Truffle viste en låtskriver i stor utvikling, var While My Guitar Gently Weeps det klart største bidraget. Den hadde en formidabel gitarsolo fra Eric Clapton, en melodi for evigheten og en sørgmodig Harrison syngende om hvordan mennesker ikke brydde seg nok om det som virkelig betød noe, nemlig respekten for andre og kjærlighet.

McCartney viste stor spennvidde på The White Album, der hans uovertrufne evne til å kombinere nostalgi, lettfattelige melodier, sentimentalitet og flotte arrangementer nok en gang ga strålende resultater. Han blandet akustiske viser, tilbakeblikk og popmusikk sammen på genialt vis. Man kan gjerne le av Ob-La-Di, Ob-La-Da, The Beatles’ forsøk på ska, men fengende popmusikk var det utvilsomt – og som vanlig med et arrangement som løftet resultatet ut av det banale. Martha My Dear var en munter og sørgmodig, med mange skjulte detaljer, som åpenbarte seg sakte, men sikkert. Her var han eneste Beatles-medlem som bidro, støttet av et stort antall strykere og blåsere. Blackbird var en av hans vakreste melodier, fremført alene med en akustisk gitar, omhandlende en svarttrost som kvitret utenfor vinduet hans under oppholdet i India. I Will var nok en pen ballade, denne gangen med Lennon og Ringo tilstede. Det samme var Mother’s Nature Son, en av fire sanger han gjorde uten de andre medlemmene tilstede. Bedre ballader enn det McCartney skrev til The White Album skal det letes lenge etter. Han kombinerte balladene med tøffere ting, som det nevnte åpningssporet, Why Don´t We Do It In The Road, Birthday og ikke minst Helter Skelter. McCartney viste nok en gang at han kunne lage moderne rock med intensitet og driv, og alle disse sangene var fulle av kraft. Helter Skelter skilte seg ut, med et blyanslag som skulle vise at The Beatles kunne rocke hardere enn alle andre, Cream og The Who inkludert. Det lyktes de med, i denne skremmende og voldelige sangen, som dessverre fikk tullingen Charlie Manson til å tenke ting han burde latt være å tenke.

Lennon var på vei ut av LSD-tåka, superforelsket i Yoko Ono, og sur på Paul og verden generelt. Det kom det likevel, eller kanskje på grunn av, mye god musikk ut av. Dear Prudence er nevnt. Den påfølgende Glass Onion var full av referanser til andre Beatles-sanger. Lennon var lei av folks tolkninger av hans ofte surrealistiske tekster, og ga dem vann på mølla i en tekst full av ironi. Det var en sterk sang, med et strykerarrangement foreslått av George Martin. Happiness Is A Warm Gun var et av de store høydepunktene på albumet, med sin komplekse og sammensatte struktur, under en tekst som Lennon hadde plukket fra en overskrift i en avis og som han mente var hensynsløst idiotisk. Sangen drev frem med taktskift og vendinger, men holdt likevel en beat i lås. Yer Blues var nettopp det, blues. Om det var parodi på bluesboomen eller en ektefølt hyllest skal ikke sies for sikkert, muligens var den begge deler. Uansett reiv den godt i ørene, særlig med Lennons smått hysteriske vokal. Mer ektefølt var bluesen i I´m So Tired, om ikke i det musikalske så i hvert fall i det tekstlige. Det var en sang om å lengte etter Ono, trøtt og lei i India, langt hjemmefra. Versjonen av Revolution 1 var mykere og saktere enn singelversjonen, med tromboner og trompeter, der den slepte seg frem over en seig beat med kassegitarer og orgel.

Muligens inspirert av McCartney dro også Lennon ut en akustisk perle av ermet, den såre Julia. Det var hans hyllest til moren, som ble drept i en bilulykke i 1958. Hun forsvant ut av livet hans før han var voksen, og han sang til henne at han omsider hadde funnet en kvinne som kunne ta hennes plass. Det var selvsagt Yoko Ono, som han hadde flyttet sammen med, etter å ha forlatt Cynthia.

Paul McCartney hadde eksperimentert med feltopptak og tapeloops i flere år, men hadde ikke sans for at musique concrete skulle få plass på The Beatles’ utgivelser. Det ville imidlertid Lennon, som åpenbart må ha blitt egget frem av avantgardisten Yoko Ono. Resultatet ble Revolution 9, som Lennon og Ono lagde, med litt hjelp av Harrison. Som en kollasj var den middels vellykket, og nådde aldri et nivå som Stockhausen, Pierre Henry, Pierre Schaffer og andre kunne skape, men den var morsom nok, og kanskje mest av alt et bilde på gruppens vilje og evne til å kaste seg ut på det aller dypeste vannet.

Helt til slutt sang Ringo Good Night, som var Lennons godnattsang til sønnen Julian.

Rating: 10/10