Jason Isbell –  Southeastern (Southeastern cd, 2013)

1) Cover Me Up; 2) Stockholm; 3) Traveling Alone; 4) Elephant; 5) Flying Over Water; 6) Different Days; 7) Live Oak; 8) Songs That She Sang in the Shower; 9) New South Wales; 10) Super 8; 11) Yvette; 12) Relatively Easy

Isbells langvarige rusproblemer tæret kraftig både på han selv og omgivelsene. Det var neppe tvil om at uforutsigbar oppførsel kostet ham plassen i Drive-By Truckers, og selv om han klarte å bygge seg opp en solokarriere, var det stadige problemer som følge av alkohol og kokain. Til slutt tok kjæresten Amanda Shires og vennen Ryan Adams tak, og fikk Isbell på avrusning. Det å bli nykter hadde veldig positive effekter Isbells privatliv og på hans karriere. Samtidig som han avsluttet innspillingen av Southeastern, giftet han seg med Shirens. Southeastern ble et stort kommersielt gjennombrudd, og var hans klart beste album så langt. Platen gikk til 23. plass i USA, og ble årets album på Americana Music Awards der Isbell også ble årets artist og fikk årets sang med Cover Me Up. En formidabel uttelling der altså, og det var ikke ufortjent. Southeastern holdt et ganske annet nivå enn hans tidligere forsøk og var noe av det beste som hadde blitt utgitt av en singer/songwriter på mange år.

Dave Cobb ble hyret som produsent. Det var et lykketreff. Cobb var i ferd i med å bygge seg opp et rykte som en «go-to» produsent for americana-artister. På kundelisten fantes etter hvert navn som Anderson East, Brandi Carlile, Colter Wall, Chris Stapleton og ikke minst Sturgill Simpson. Cobb fikk det beste ut av en tent og nykter Isbell, som stilte med sin beste samling sanger så langt. De to ble enige om å pakke låtene forsiktig og pent inn. Resultatet var ikke et rent akustisk album, med det akustiske var i klar overvekt. De fleste komposisjonene ble arrangert for gitar, fele, piano og forsiktig bruk av perkusjon. Det ga god plass til stemme og tekster. Resultatet var smakfullt, uten å bli polert eller trivielt pent. Southeastern var mer gjennomarbeidet enn forgjengerne, som til tross for mye godt materiale, tidvis hadde hengitt seg til lettvinte bar-rock, som tok mye av særpreget ut av musikken.

På omslaget tittet Isbell mot lytteren med et åpent blikk, sobert antrukket, på en bakgrunn av sort. Omslaget signaliserte alvor, både i forhold til musikk og tekster. Han var ofte personlig i tekstene, enten han tok for seg lengselen etter den andre på Traveling Alone og Stockholm, eller behovet for en redningskvinne i tøffe omgivelser i Cover Me Up. I det hele tatt var mange av tekstene en hyllest til Amanda Shires, kvinnen i hans liv.

Det var ikke kun tekster om tosomheten på Southeasteren. I Elephant fortalte han en gripende historie om Andy som gjorde slutten på livet til sin kreftsyke venninne litt enklere. Her viste Isbell evne til å være både nær og direkte, uten å bli hverken klissete eller vulgær. Seksuelt misbruk av barn var et tema han hadde vært innom også tidligere. Denne gangen var det stakkars Yvette som ble misbrukt. Fortelleren, en klassekamerat, hadde løsningen klar. Han har ladet riflen og skulle sørge for at Yvette aldri måtte gå gjennom svineriet igjen. Isbell viste hvordan elendighet avlet elendighet og vold avlet vold.

Tekstene var viktige nok, men først og fremst inneholdt albumet en sjelden samling minneverdige sanger. De aller fleste var umiddelbart fengende, samtidig som de hadde det varige i seg, som ikke medførte at lytteren gikk lei. De neddempede arrangementene kledde også Isbells stemme godt, der han fikk rom og plass til å virkelig synge ut. Mye av vokalen ble spilt inn på første opptak, med musikere spillende samtidig i studio. Det var et smart trekk. Cobb og Isbell lyktes med å beholde det umiddelbare og nære. Noen få sanger var arrangert med full rockbesetning. Det var i bunn og grunn unødvendig, og ødela noe av flyten. Den mest «utagerende» sangen, Super 8, var da også det eneste litt unødvendig øyeblikket. Den ene halvmissen var ikke til hinder for at Southeastern var en klassiker.

Rating: 9/10