Chocolate Overdose – Dingledoodies (Rune Grammofon cd, 1999)

1) Dingledoodies; 2) Hint; 3) Memories; 4) Lou and Lee; 5) Black Rainbow; 6) Shining at the Sun; 7) Big Ego Heart; 8) Do I Make You Smile; 9) Leaving; 10) 30 Years Ago; 11) Satisfactory

Chocolate Overdose fikk aldri det store kommersielle gjennombruddet, og rundet av karrieren med en siste plate i 199, også denne gangen på Rune Grammofon. Om de ikke gikk ut med et smell, leverte de i hvert fall sitt beste album noensinne. Det var synd at de ikke gjorde mer etter Dingledoodies. Deres siste opus befant seg bak et omslag av Kim Hiorthøy, som hadde rosa bunn og en naivistisk, småskummel tegning av en hodeskalle i flammer. På baksiden befant det seg mange skaller spredd ut over samme rosa bakgrunn. Brettet man ut digipack-en dukket det opp flere hodeskaller, men også blomster. Et visst håp der altså.

Tittelsporet åpnet det hele, med en selvpiskende Luedy syngende «I am a cliche the way I look», «I am garbage, fill me up and I’ll scream and puke, I’m garbage». Selvhatet var ikledd en tilnærmet perfekt låt, og pop-himmelen åpnet seg da bandet falt inn etter det første refrenget. Den var en av få hvor de ikke fikk hjelp av forfatter Aksel Fugelli. Fugelli bidro ellers med smarte observasjoner og vendinger, med tekster som tilførte en ny dimensjon til utrykket deres. Lou And Lee var både en låt og navnet Fugelli og Luedy kledde seg opp i da de opptrådde som duo. Sangen inneholdt en av platens få støyende utblåsninger, hvor det siste minuttet brøt den musikalske idyllen, med tilnærmet ren støy og hvit feedback.

Det er å anta at tittelen var hentet fra Jack Kerouac, som kom opp med ordet, dog med to o-er. Det var en beskrivelse av “the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a common place thing, but burn, burn, burn like fabulous yellow roman candles exploding like spiders across the stars…” Om ikke platen var i like full fyr musikalsk sett, var det en original og særegen atmosfære hele veien. Den var full av vakre, sterke poplåter, med drypp av sval psykedelia og generell sekstitallsinspirasjon. Luedy sang mer kontrollert, og bedre enn noensinne, med en lett gjenkjennelig og ektefølt intensitet. De holdt seg stort sett til samme lavmælte stil som på Whatever, men hadde utviklet og forfinet den lavmælte kunstpopen sin.

Låtmaterialet var det beste de noen gang hadde kommet opp med. De 11 låtene fløy unna på 37 minutter, og Dingledoodies ble aldri kjedelig lytting, sin lavmælte stil tross. Chocolate Overdose forstod å gi så godt som alle sangene små, kilende detaljer, som den nevnte støyen i Lou and Lee, funken i Big Ego Heart og det skjelvende gitarstuket i Hint. Her var også umiddelbart fengende pop, som i Memories, tittelsporet og ikke minst Shining At The Sun, med sitt Mellotron-dynkede balladeri.

Rating: 7,5/10