Drive-By Truckers – English Oceans (ATO cd, 2014)

1) Shit Shots Count; 2) When He’s Gone; 3) Primer Coat; 4) Pauline Hawkins; 5) Made Up English Oceans; 6) The Part of Him; 7) Hearing Jimmy Loud; 8) Til He’s Dead or Rises; 9)

Hanging On; 10) Natural Light; 11) When Walter Went Crazy; 12) First Air of Autumn; 13) Grand Canyon

De tre årene mellom Go-Go Boots og English Ocean var det lengste oppholdet mellom album fra Drive-By Truckers noensinne. Patterson Hood hadde blant annet benyttet tiden til å gi et soloalbum. Det ble også endringer i besetningen i løpet av perioden. Bassist Shoona Tucker sluttet på tampen av 2011. Hun ble erstattet av Matt Patton. Omtrent ett år senere sluttet også John Neff. Han ble ikke erstattet, utover at tangentmann Jay Gonzalez tok frem gitaren i tillegg, når det var behov for å supplere øset til Cooley og Hood.

Alle platene til Drive-By Truckers trengte en viss tålmodighet. Fra en litt uoversiktlig mengde historier tilsatt rock & roll (eller omvendt) dukket det etter hvert alltid opp perler, som satte døren på gløtt for helheten, og vips så falt den ene sangen etter den andre sangen på plass. Drive-By Truckers laget, med unntak av de to første rudimentære platene, annet enn gode og veldig gode langspillere. Det var få artister innen rootsrock, som kunne vise til en like sterk rekke plater på 2000-tallet. English Ocean tok en velfortjent plass i katalogen, uten å være blant de aller sterkeste.

Albumet ble spilt inn i løpet av to uker på senhøsten 2013. David Barbe produserte som vanlig. Etter Go-Go Boots akustiske viser og islett av soul, var Drive-By Truckers tilbake i rocken, men først og fremst var de seg selv. De hadde alltid hatt en egen signatur, med historiefortelling og amerikansk tradisjonsmusikk pakket inn i rock & roll som kjennetegn. Platene deres var uvanlig slitesterke, mye på grunn av to gode tekstforfattere og sangere i Hood og Cooley.

Arbeidsdelingen mellom de to hadde vanligvis vært at Hood skrev de fleste sangene, mens Cooley nøyde seg med tre-fire innslag. Denne gangen var byrdene jevnere fordelt, der han med sine seks sanger nesten matches Hoods syv. Til gjengjeld sang sistnevnte på Hoods Till He’s Dead Or Rises.  De utfylte hverandre godt. Hoods melankolske og ofte sinte, lyriske beskrivelser av vanlig folks liv stod godt til kollegaens  surrealistiske, men empatiske historier.

Cooley åpnet platen med røffe Shit Shot Counts. Den hadde et herlig drag over seg, som ble forsterket av et salig blåserarrangement. Primer Coat var en av hans beste sanger noensinne, satt i midtempo og med sjeldent sterk vokal innsats. Hans tredje bidrag, Made Up English Oceans var ren countryrock, med en tekst om den slue politikeren Lee Atwater. Republikaneren Atwater vaket i terrenget under Reagen og Bush senior, og var ifølge Cooley forbildet til kjeltringer som Karl Rove, en mann som var sentral i få katastrofen George W. Bush inn i presidentstolen. Hearing Jimmy Loud hadde det samme draget som Shit Shot Counts. First Air Of Autumn var en country-rusler som han sang bedre enn noen andre i USA, og en type låt han ristet ut av ermet med uanstrengt eleganse. Eneste av bidragene han som ikke var i toppklasse var den trege barrom-balladen Natural Light.

Hadde Hood matchet Cooleys bidrag, hadde English Ocean vært en klassiker. Han var imidlertid ikke like heldig denne gangen. Det var aldri direkte svakt, Hood var aldri det, men det snek seg inn en viss kjedsomhet under lytting til noen av låtene. Samtidig var When He’s Gone, Pauline Hawkins og The Part of Him alle sterke fortellinger. Som helhet var kanskje When Walter Went Crazy aller sterkest, der tekst og musikk gikk opp i en nydelig helhet, med et sobert arrangement, ikke langt unna stilen på soloalbumet fra 2012.

Rating: 7,5/10