Radiohead – The King Of Limbs (XL cd, 2011)

1) Bloom; 2) Morning Mr. Magpie; 3) Little By Little; 4) Feral; 5) Lotus Flower; 6) Codex; 7) Give Up The Ghost; 8) Separator

Medlemmene i Radiohead spredte sine vinger ut i de fire årene som gikk mellom In Rainbows og The King Of Limbs. Trommeslager Phil Selway solodebuterte, Jonny Greenwood lagde mer filmmusikk og Thom Yorke turnerte med materialet fra solodebuten The Eraser (fra 2006). Selways Familiar var et singer/songwriter- og indiefolk album, hvor han la fra seg trommestikkene og tok nylonstrengene fatt. Greenwood var en ettertraktet filmkomponist, og hans tredje forsøk var musikken til filmatiseringen av Mirakamis roman Norwegian Wood.  Yorke dannet bandet Atoms For Peace sammen med blant andre Nigel Goodrich, først og fremst for å turnere. De lagde senere også et album.

18. februar lå The King Of Limbs, Radioheads åttende album, klar for nedlastning på gruppens nettside, med påfølgende fysiske utgivelser på cd og vinyl. I likhet med forgjengeren ble det gitt beskjed kort i forveien at et nytt album var klart. Selv om platen plutselig dukket opp, betød ikke det at de ikke hadde jobbet lenge med innholdet.

Radiohead leide et hus av filmstjernen Drew Barrymore, i Los Angeles, for innspillingene. Som vanlig var de på jakt etter nye innfallsvinkler og inspirasjon. Denne gangen baserte de seg i stor grad på software skrevet og programmert av Jonny Greenwood. Mesteparten av The King Of Limbs ble til ved at de manipulerte og mikset musikk de hadde spilt inn selv. De dekonstruerte og gjenoppbygde eget materiale, noe som ifølge produsent Nigel Goodrich resulterte i et storstilt kaos av lyd og låter, som han brukte lang tid på å sortere og finne ut av. Platens tittel var hentet fra det eldgamle treet med samme navn, som befant seg i Savernake-skogen i Wilshire. Treets dramatiske utseende var et godt bilde på musikken, som delte dets villnis av grener og røtter. The King Of Limbs var kronglete og strakk seg i flere retninger, med et knudrete, elektro-akustisk lydbilde. Det var lite igjen av In Rainbows skinnende popmusikk. Denne gangen vendte de fem seg innover, forskende og søkende etter nytt territorium. Platen var ikke et definitivt statement slik Ok Computer, Kid A og In Rainbows var det; The King Of Limbs var heller lyden av Radiohead på vei. Så er veien ofte målet, og slik ble resultatet nok et godt album fra et av rockens definitive band på 2000-tallet.

Yorke og kompani hadde ikke glemt å skrive sanger. The King of Limbs inneholdt åtte stykk gode låter, med samlet spilletid på 37 minutter. Det var Radioheads korteste album. Det er mange album som varer alt for lenge, og det er mangle klassikere som så vidt strekker seg over 30 minutter, men The King Of Limbs føltes litt snau. Om det var spilletiden eller vanskeligheter med å trenge helt inn til kjernen av musikken var uklart selv etter mange gjennomlyttinger, men det var en viss opplevelse av at de fem ikke helt hadde fått ut alt denne gangen. Da sammenligner jeg først og fremst med deres egne, skyhøye standard. For isolert sett, og ikke minst i forhold til det aller meste andre som ble utgitt dette året, var The King Of Limbs et meget godt album.

Platen hadde mest til felles med Amnesiacs innestenge, tungt elektroniske lydbilde. Sangene var stort sett elektronisk-rytmiske, med et par unntak. Trommeslager Phil Selway var den hemmelige helten. Hans ukonvensjonelle og likevel dypt funky spill var den delen av innspilt musikk som i størst grad fikk fremstå ubesudlet av miks og klipp. Musikken hakket seg frem på tung rytmikk, hentet fra elektronika og moderne dansemusikk, menneskeliggjort og forfinet av Selways innsats. Låtene var i bunn mye av det samme som tidligere. Evnen til å skrive sterke sanger og gi disse særpreg, særlig gjennom Yorke introverte tekster og sang, ga lytteren mange knagger å henge opplevelsen på. Bloom, Mr Magpie og Little By Little åpnet, og hektet lytteren på, ved å være i nærheten av tidligere sanger. Det ble en forberedelse på de mer abstrakte utskeielsene i Lotus Flower, Feral og Separator, som alle hadde mye å by på, selv om de ikke var umiddelbart tilgjengelige. Balladene Codex og Give Up The Ghost var også av sedvanlig kvalitet, drevet av henholdsvis piano og akustiske gitarer, begge dryppende av Yorkesk sødme.

Rating: 8/10