Brian Eno – Another Day On Earth (Hannibal cd, 2005)

1) This; 2) And Then So Clear; 3) A Long Way Down; 4) Going Unconscious; 5) Caught Between; 6) Passing Over; 7) How Many Worlds; 8) Bottomliners; 9) Just Another Day; 10) Under; 11) Bone Bomb

Another Day on Earth var Brian Enos første solo vokalbaserte album siden Before And Science tilbake i 1977. Han hadde riktignok laget det Wrong Way Up sammen med John Cale i 1990, men Another Day On Earth var første soloforsøk på veldig lenge.

Helt alene var han ikke. Eno trivdes alltid godt med gode venner og musikerkolleger rundt seg i studio, og så også denne gangen. Senere tids samarbeidspartnere som Jon Hopkins (keyboards, piano), Leo Abrahams (gitarer) og Peter Schwalm var på plass. Det var også punklegenden Steve Jones (Sex Pistols, The Professionals), som spilte gitar på et par spor. Overraskende nok dukket også Brad Laner opp, mannen bak det fine shoegazebandet Medicine og mange andre prosjekter. Flinke gjester til tross, det var lett å tenke at gjestelista på Another Day On Earth var noen hakk ned fra de musikerne Eno hadde med seg på klassiske album som Here Comes The Warm Jets og Another Green World. Den gang var det folk som Phil Collins, John Cale, Robert Wyatt, Andy Mackay og andre fra den absolutte eliteserien som deltok.

Another Day On Earth var da heller ikke på niva med Enos sangbaserte album fra syttitallet. Det var ikke den samme nyskapende eggen her, og noen spor ble trivielle og lite interessante. Det forhindret ikke at plata var hyggelig og tidvis veldig givende lytting. Uttrykket var en form for ambient pop, tungt basert på digitale lydbilder, som krydret med akustiske elementer her og der.  Resultatet var vakker og fremmelig, smått abstrakt popmusikk. Det låt sørgmodig og håpefullt på samme tid. Enos eleganse og øre for melodi\i var fortsatt i god behold.

På to av elleve spor benyttet han seg av gjestevokalister. Inge Zalaiene og Aylie Cooke fikk plass i rampelyset på henholdsvis Going Unconscious og Bone Bomb. Going Unconscious var en sval, småmørk og dirrende nestenballade, hvor Inge resiterte en tekst over Brad Laners loop. Bone Bomb var mer direkte og konfronterende, hvor Aylie Cooke tok for seg en dyster tekst basert en historie om en palestinsk ungjente som ble selvmordsbomber, der en israelsk lege poengterte at når en selvmordsbomber detonerer bomben, blir selvmordsbomberens skjelett til splinter som øker ødeleggelsen.

Eno tok i bruk diverse virkemidler på egen stemme, slik at det dessverre var litt for sjeldent at hans egen stemme var å høre helt fri for alle mulige elektroniske påfunn. Han pitchet stemmen opp, senket tempoet, og autotune dukket opp her og der. Det gjorde førsteinntrykket skuffende og upersonlig, men gjentatt lytting medførte at materialet åpnet seg. Det åpnet flott med This, hvor den lette melodien sendte tankene til Talking Heads. Det samme gjorde Enos vokal. Han minnet om David Byrne, og dette kunne like gjerne vært en Byrne-låt.

And Then So Clear fulgte pent opp, denne gangen i balladetempo med preparert Enovokal. Herlig egentlig, hvor stemmen lignet en robot med soul – soulrobot? Det var den første sangen på platen han gjorde ferdig, og den ga lyst til å lage flere. Slik sett ble den et slags senter og utgangspunkt for hele albumet. Det var stort sett noe å hente hele veien. Likevel ble helheten litt mager. Another Day On Earth leverte godt som tilbakelent ambient popmusikk, men tapte seg litt over tid, mye på grunn av en viss mangel på temperatur og spenning. Men hyggelig var det

Rating: 7/10