The Beatles – Abbey Road (Apple LP, 1969)

1) Come Together; 2) Something; 3) Maxwell’s Silver Hammer; 4) Oh! Darling; 5) Octopus’ Garden; 6) I Want You (She’s So Heavy); 7) Here Comes The Sun; 8) Because; 9) You Never Give Me Your Money; 10) Sun King; 11) Mean Mr. Mustard; 12) Polythene Pam; 13) She Came In Through The Bathroom Window; 14) Golden Slumbers; 15) Carry That Weight; 16) The End; 17) Her Majesty

Selv om The Beatles ikke ble ferdig med innspillingene av The White Album før langt ut på høsten 1968, ivret Paul McCartney for at de skulle sette i gang med nye prosjekter umiddelbart. Og dét til tross for at stemningen i studio under innspillingene hadde vært sjeldent dårlig, og at de antagelig hadde hatt bruk for en pause fra hverandre. McCartney fikk viljen sin. Det ble enighet om å lage et nytt album, og spille det inn foran publikum. Det ble som kjent både konsertopptak og album, men Get Back/Let It Be ble aldri et konsertalbum (med noen unntak), og platen ble ikke utgitt før på våren 1970. Etter en usedvanlig trist og fæl prosess la de det hele fra seg, etter at stemningen hadde blitt enda surere enn før. Senere ble innspillingene hentet frem igjen og sluttført av Phil Spector, men først var det Abbey Road.

Krangling og slitasje til tross, de fire var enige om at Let It Be-opptakene ikke var en verdig sorti. De bestemte seg derfor for å lage et siste album sammen, og fikk overtalt George Martin til å produsere. Som betingelse for å takke ja forlangte han at de fire «oppførte» seg, noe de lovet å gjøre. Atmosfæren var da også bedre under innspillingen av Abbey Road, selv om de underliggende problemene stakk sitt stygge hode frem. Harrison var lei av McCartneys bossing, Lennon var mest opptatt av seg og sitt, det vil si Yoko Ono, og Ringo kjedet seg. På tross av dette anstrengte de seg virkelig, med det resultat at Abbey Road ble en tidløs klassiker, et suverent album som viste hva de kunne gjøre sammen. Resultatet var en mer enn verdig avslutning på den uslåelige rekken Rubber Soul – Revolver – Sgt Pepper- The Beatles – Abbey Road.

Abbey Road var et moderne album, et steg inn i syttitallet, og innebar en modning og utvikling av The Beatles, både hva gjaldt komposisjoner, arrangement, spill og produksjon. Platen viste at The Beatles fortsatt ikke hadde sine like. Det låt fantastisk; åpen, rent og tung. Albumet var en foredling av den moderne rockemusikken. Tiden for de tyngste og mest nyskapende eksperimentene rent produksjonsmessig var over, men de hadde fortsatt nye triks å trekke opp av hatten. Det gjaldt først og fremst «The Long One», suiten som dekket nesten hele side 2, hvor McCartneys og Lennons tidvis uferdige komposisjoner ble sydd sammen til en 15 minutter lang helhet, som ingen hadde hørt maken til.

Før man kom så langt var det syv sanger å dykke ned i. George Harrison bidro med de to sterkeste sangene han noen gang komponerte. Something og Here Comes The Sun fortjente begge plass blant det ypperste The Beatles spilte inn. Særlig Something gjorde et uutslettelig inntrykk på verden, og ble faktisk den tredje mest tolkede Beatles-sangen, kun overgått av Yesterday og Michelle. Det var selve kjærlighetsballaden; nydelig spilt, produsert og arrangert, med stor innsats fra alle fire, et stort orkester og Billy Preston på orgel. Den ble ekstra sterk fordi Harrison også åpnet for tvilen; ville kjærligheten utvikle seg videre? Han visste ikke. Tidenes største hvite sanger, Frank Sinatra, uttalte at Something var den flotteste kjærlighetssangen fra de siste 50 årene. Den var en hyllest til Patti Boyd, Harrisons kone. Hun hadde åpenbart et sterkt drag på både Harrison og hennes neste ektemann, Eric Clapton. Clapton skrev både Layla og Wonderful Tonight til henne. Here Comes The Sun var mer lettbeint, men hadde et lys og en optimisme i seg som aldri slutter å smitte. Den får de aller fleste til å smile og nynne med, selv etter å ha hørt den hundrevis av ganger. Tekstens optimisme kunne tolkes til at det var siste kveld med gjengen, og da skulle man ha det hyggelig sammen.

John Lennons Come Together og I Want You (She’s So Heavy) var drøye, rumlende sanger, dypt forankret blues og svart musikk, og viste frem en inderlighet fra mannen som man ikke hadde hørt før. Den nesten åtte minutter lange I Want You var en nådeløst utleverende hyllest til Yoko, som han ikke kunne være uten et sekund. Teksten var enkel, men effektiv da den ble koblet med den jammende, drivende bluesrocken, som endte med at Lennon spilte en tone «white noise» fra Harrisons nyinnkjøpte Mellotron. En tone som vokste seg sterkere før sangen brått ble klippet av, og boom! Side1 var over. I Want You hadde enormt gitararbeid av Lennon og Harrison, og er man i tvil om at Ringo var en fantastisk trommeslager er det bare å lytte til denne. Come Together var en av Lennons mest ikoniske låter. Den hadde den samme dype, bluesstemningen som I Want You. Bård Ose viser til både Dr. John og Muddy Waters i sin eminente bok «Beatles hele livet», og særlig inspirasjon fra Dr. John cirka 1968 var mulig å kjenne på. Den hadde Lennons unike evne til å både rocke hardt og mystisk, og samtidig pirre med de mest fengende refrenger og stikk.

McCartneys to sanger på side 1 holdt ikke helt samme klasse. Hans femtitalls-inspirerte ballade Oh! Darling var likevel herlig lytting, med en intens McCartney på vokal. Det var verre med Maxwell’s Silver Hammer, som var en av de gammelmodige, «lystige» sangene han insisterte på å ha med på The Beatles’ album, til Lennons irritasjon. Den lå i samme gata som When I’m Sixty Four, og ikke en gang teksten om en massemorder kunne redde denne fra det middelmådige. McCartney kom heldigvis sterkt tilbake i «The Long One».

Ringos bidrag, Octopus’s Garden, humpet i vei på sedvanlig Ringo-vis. Han var glad i country, og det kom tydelig frem. Den var en av hans bedre, og ganske trivelig lytting, med en søt tekst om hvordan blekkspruter bygde sine små hager på havets bunn.

Etter at Here Comes The Sun hadde innledet side 2, opptok sangsuiten resten av plassen. Because – You Never Give Me Your Money – Sun King – Mean Mr. Mustard – Polythene Pam – She Came In Through The Bathroom Window – Golden Slumbers/Carry That Weight – The End – Her Majesty, viste frem Lennon og McCartney på sitt aller beste. Sangene skled inn i hverandre, samtidig som samtlige (med unntak av sluttpartiet) kunne stått utmerket på egne bein, men fikk en ekstraordinær kvalitet da de ble bundet sammen. Det åpnet med Because, en av Lennons aller vakreste ballader. Hans nydelige melodi ble sendt til himmels av Lennon, McCartney og Harrisons harmonisering. Harrisons synthesizer og Martins elektriske cembalo bidro også til den overjordiske stemningen. McCartneys You Never Send Me Your Money sendte lytteren ned på jorden igjen, med den bitre teksten om Allen Klein og alle problemene han skapte med sine triks og papirer. Den startet som en fortsettelse av Because, før tempoet økte. Sun King roet det hele ned igjen, der Lennon lot lytteren få smake på en disig stemning av bliss i to minutter. Samme manns rockesnutter Mean Mr. Mustard og Polytheme Pam var eksentriske og absurde, i god Lennon tradisjon, og banet vei for McCartneys rocker She Came In Through The Bathroom Window. Den handlet om et innbrudd hos Paul, begått av flere fanatiske, kvinnelige fans, og var herlig, funky rock & roll. Igjen var Ringo fantastisk – og for en bassist McCartney var!

Golden Slumbers’ tekst bygde på en sang av Thomas Dekker fra 1600-tallet. Det var en av de klassiske McCartney balladene, som gikk rett over i allsangen Carry That Weight, som tok opp i seg temaet fra You Never Give Me Your Money. Her konstaterte de fire karene at vekten av The Beatles måtte bæres til evig tid. Tilslutt kom The End, to minutter Beatles-rock, som gjorde at fans kunne ergre seg grønne over at de ikke klarte å samarbeide lenger. Eller helt til slutt var det ikke, for etter en 20 sekunders pause kom McCartneys lille søte sang om Her Majesty.

Rating: 10/10