Jeff Beck – Truth (EMI Columbia LP, 1968)

1) Shapes of Things; 2) Let Me Love You; 3) Morning Dew; 4) You Shook Me; 5) Ol’ Man River; 6) Greensleeves; 7) Rock My Plimsoul; 8) Beck’s Bolero; 9) Blues De Luxe; 10) I Ain’t Superstitious

Da Geoffrey Arnold Beck debuterte som soloartist i mars 1967, med singelen Hi Ho Silver Lining/Beck’s Bolero, hadde han allerede et navn som en av Englands beste gitarister. Det var en posisjon han har beholdt i rockehistorien. Han troner sammen med Eric Clapton, Jimmy Page og Tony Iommi på toppen av den britiske listen over deres største rockegitarister. Mange mener at Beck var den mest innflytelsesrike av dem alle, særlig på grunn av at han sannsynligvis var den første som eksperimenterte med feedback og fuzz, i sin i tid i The Yardbirds.

Han ble kjent med Jimmy Page som 16 åring og var venn av Ian «Stu» Stewart, som var en sentral musiker for The Rolling Stones i deres formative år tidlig på sekstitallet. Beck avslo etter sigende tilbud om både å erstatte Syd Barrett i Pink Floyd og Brian Jones i The Rolling Stones. Det sa alt om hans status på slutten av sekstitallet. Han fikk riktignok ikke få samme karriere som Clapton, Iommi og Page. Det skyldtes flere forhold, men en av hovedgrunnene var nok at han syslet mye med instrumentalmusikk, og trivdes like godt som gjeste- og studiomusiker, som frontmann.

Etter to solosingler i 1967 fikk Beck med seg Rod Stewart, Ronnie Wood (bass) og Micky Waller (trommer) i The Jeff Beck Group. Rod Stewart ble oppdaget av Long John Baldry i 1963. Han var så medlem i Steampacket, sammen med blant andre Micky Waller, Brian Auger og Julie Driscoll, og ga ut et par singler i eget navn. Gjennombruddet hans kom imidlertid først da han slo seg sammen med Jeff Beck. Stewart hadde i løpet av få år utviklet seg til å bli en formidabel sanger, og hadde på dette tidspunktet fått på plass den stemmen som skulle sikre han status som verdensstjerne noen få år senere. Han hørtes langt eldre ut enn sine 23 år, med sin grusete, sjelfulle røst.

Ronnie Wood debuterte med The Birds i 1964, i en alder av 17 år. The Birds var et tidstypisk r & b band, som kun slapp noen singler. Wood var også (så vidt) innom The Creation, men også hans store gjennombrudd kom med The Jeff Beck Group. Micky Waller var noen få år eldre enn de tre andre, og hadde vært en del av det britiske blues-miljøet siden tidlig på sekstitallet. Nicky Hopkins pianospill var også en viktig del ingrediens. Hopkins hadde rukket å spille med The Kinks, The Who, The Rolling Stones og Cat Stevens, som studiomusiker.

I The Yardbirds hadde Beck stått i spennet mellom popmusikk og blues, som var hans store lidenskap. Det ga seg utslag i lett schizofrene album fra The Yardbirds, med kombinasjon av pop-singler og albumkutt med blues. Han fortsatte på samme vis på solosinglene, der a-siden var myntet på det store markedet og b-siden ga utløp for bluesinteressen. Da hans første album i eget navn skulle spilles inn kastet han imidlertid hansken. Da var det blues som gjaldt.

The Jeff Beck Group fikk først navnet sitt på oppfølgeren Beck-Ola året etter, men selv om Truth ble utgitt i Jeff Becks navn, var det i realiteten gruppens første album. Platen ble spilt inn i London i løpet av noen dager i mai 1968, med Mickie Most som produsent. Resultatet ble ikke kun et album som fortjener en plass i historien om den britiske blues-boomen, men var også å regne som en forgjenger til hard rock og heavy metal. I så henseende fortjener platen å stå ved siden av Cream og Blue Cheers utgivelser fra samme tid. Truth for alle gode formål et tungt, elektrisk bluesalbum, med det var en metallisk klang i mye av Becks gitararbeid, som må ha påvirket mange unge menn som skrudde volumet opp til 11 og lot det stå til.

Truth lente seg tungt på bluestradisjonen, også i komposisjonene som var signert Jeffrey Rod, som var et alias for Beck og Stewart. Let Me Love You, Rock My Plimsoul og Blues Deluxe ble mer eller mindre stjålet, det vil si «omskrevet», fra henholdsvis Buddy Guy og to ganger B.B. King. Truth hadde også plass til You Shook Me av Willie Dixon og J.B.Lenoir, og I Ain’t Superstitious, skrevet av Dixon alene. Kombinasjonen av Beck og Stewart, med hjelp av særlig Hopkins piano, blåste ungdommelig liv i de tradisjonelle bluesformelene. Her var det ikke mye anledning til å kjede seg, selv om de riktignok ikke klarte å løfte You Shook Me til samme høyder som Led Zeppelin gjorde året etter, da de tok den med på sitt debutalbum.

Det var også litt plass til låter som brøt opp i blueskjøret. Det åpnet med en versjon Shape Of Things To Come, som Beck hadde hatt suksess med i The Yardbirds. I Stewarts hender ble den mer skjebnetung og skummel, selv om originalen forble den prefererte versjonen. Beck spile tradisjonslåten Greensleeves alene på akustisk gitar. Det andre instrumentale sporet var Beck’s Bolero, som var med i samme versjon som tidligere hadde vært utgitt på singel. Her var både Jimmy Page og Keith Moon med. Moon bidro også med timpani på Truths største høydepunkt, den bluesmarinerte versjonen av Ol’ Man River, som ble løftet til himmels av Stewart. For en sanger han var på denne tiden! Gruppen gjorde seg heller ikke bort på Bonnie Dobsons Morning Dew, selv om den for alltid tilhører Tim Rose, og selvsagt Grateful Dead, som gjorde den fra scenen mange ganger.

Truth ble en pen kommersiell suksess i USA, der den gikk til 15. plass og solgte til gull.

Rating: 8,5/10