Radiohead: A Moon Shaped Pool (XL, 2 LP, 2016)

1) Burn The Witch; 2) Daydreaming; 3) Decks Dark; 4) Desert Island Disk; 5) Full Stop; 6) Glass Eyes; 7) Identikit; 8) The Numbers; 9) Present Tense; 10) Tinker Tailor Soldier Sailor Rich Man Poor Man Beggar Man Thief; 11) True Love Waits

Radiohead la til seg lange pauser mellom platene etter som årene gikk. Kvintetten rakk kun to nye plater på 10-tallet, og da kalenderen viste 2024, hadde de kun utgitt to album i løpet av de siste 17 årene. Det betød ikke at medlemmene ikke holdt det gående. Det var flust med soloplater og samarbeidsprosjekter i disse årene.

Som vanlig, med unntak av i forbindelse med Hail To The Thief, var det en lang innspillingsprosess de gikk gjennom før A Moon Shaped Pool omsider ble utgitt til en sulten fanskare i mai 2016. Innspillingene tok til i Oxford, men det meste ble gjort i løpet av tre uker i Frankrike, nærmere bestemt i La Fabrique Studio, Saint-Rémy-de-Provence. Klok av skade ville Goodrich unngå den endeløse fiklingen de drev med i forbindelse med The King Of Limbs og In Rainbows. Han tok i bruk analogt opptaksutstyr. Ble opptak mislykket eller ikke holdt tilstrekkelig kvalitet, ble innholdet rett og slett spilt over. Dermed ble det ikke utallige opptak å velge mellom.

Innspillingsteknikken brakte Radiohead tilbake til sin kjerne som rockeband, uten at det gjorde A Moon Shaped Pool triviell eller alminnelig. Resultatet var riktignok mindre fremmedartet og mer organisk enn på The King Of Limbs, men utkommet var en enda bedre plate. Den kunne plasseres i kunstrock-sjangeren, hadde en smak av folkrock, og tidvis et jazzete drag. Inspirasjonen fra de engelske eksentrikerne John Martyn og Roy Harper var merkbar. Det samme var spor av Scott Walkers fire første soloplater. Musikken var langt unna den snublende elektronikaen på The King Of Limbs og den skinnende popen på In Rainbows, selv om de hadde med elementer fra elektronika også denne gangen. Dessuten hadde A Moon Shaped Pool til felles med In Rainbows et skyhøyt nivå på låtene. Melodiene var enklere å fange enn på lenge, med en tydeligere vers-refreng tilnærming.

Det var deilig å høre et mer jordet Radiohead, som fortsatt hadde evnen til å tiltrekke og overraske. Et vesentlig element i så henseende var bruken av London Contemporary Orchestra, som bidro med strykere og kor. Deres deltagelse var sikkert et resultat av Greenwoods erfaringer med filmmusikk, hvor han flittig benyttet seg av strykere. Si ikke at soloprosjekter ikke kan tilføre hoved bølet noe godt! Orkesteret var å høre mange steder på albumet, enten det var med strykere eller med drømmende kor, eller helst begge deler. Dette var særlig vellykket på Burn The Witch, som formelig spratt ut av høyttalerne, og tok grep umiddelbart, med hissende strykere, som løftet og kilte. Radiohead hadde hatt låten liggende lenge, og hadde forsøkt å spille den inn allerede i forbindelse med Kid A, uten å finne veien til mål. Det var godt de var tålmodige, for Burn The Witch var et høydepunkt og en bauta i katalogen deres.

Burn The Witch var ikke den eneste låten som hadde noen år på baken. Noen hadde blitt spilt allerede på The King Of Limbs-turneen. True Love Waits opprinnelse kunne spores til innspillingene av The Bends i 1995. Den var med på konsertplaten I Might Be Wrong, men fikk sin virkelige plass i solen på A Moon Shaped Pool, i en versjon med piano og strykere, som passet sangens drømmende tristesse.

Burn The Witch og True Live Waits henholdsvis åpnet og avsluttet albumet, og pakket det hele inn på utmerket vis. Da man etter 52 minutter var ved veis ende hadde Radiohead levert 11 låter som bekreftet deres status som det fremste rockebandet på 2000-tallet. Det var ingen svake punkter å finne, selv om det også blant likemenn var noen som var likere enn andre. Daydreaming var en surrealistisk ballade, der Yorke svevde over strykere, piano og andre tangenter, og skapte en atmosfære et sted mellom Kid A og OK Computer. Desert Island Disks ruskete melodiføring sendte tankene til nevnte Martyn. Det samme gjorde den bossa-lydende Present Tense. Den minimalistisk-rytmiske Indentikit husket frem, og viste at bass og gitar fortsatt hadde en rolle å spille i Radioheads verden.

Selv om Radiohead aldri var eksplisitte og slagord-pregede, var det ikke tvil om at det var en større tanke og et stort engasjement bak tekstene og formidlingen av disse, gjennom sang, musikk og omslag. Det var tydelig i OK Computer og Kid As beskrivelser av fremmedgjøring i en verden som beveget seg stadig, raskere, var mer digital og nådeløst konkurransepreget. Det samme gjaldt det nådeløse men subtile oppgjøret med Blair og Bush jr. på Hail To The Thief. Også A Moon Shaped Pool hadde en tydelig understrøm av tema og følelser. Denne gangen var det opplevelsen av tap som dominerte. Tap av kjære og nære. Radioheads tekniker Scott Johnson døde da en scene-rigg ramlet sammen i Toronto, Canada i 2012. Thom Yorke hadde vært gjennom et samlivsbrudd med sin partner gjennom mange år. Hun døde av kreft i 2016, en periode etter at de to hadde gått hvert til i sitt. I tillegg mistet produsent Nigel Goodrich faren sin midt under innspillingene. Alt dette ga seg uttrykk i en enda mer innadvendt, sørgmodig stemning enn vanlig. Radiohead hadde alltid hatt et tungsinn i musikken sin, et alvor og et slør av melankoli, men aldri så gjennomgående som denne gangen.

Rating: 9/10