Fripp & Eno – Beyond Even (1992-2006) (Opal cd, 2007)

1) Ringing Beat; 2) Gasp; 3) Sneering Loop; 4) Tripoli 2020; 5) Behold The Child; 6) Timean Sparkles; 7) Dirt Loop; 8) The Idea Of Decline; 9) Deep Indian Long; 10) Hopeful Timean; 11) Glass Structure; 12) Voices; 13) Cross Crisis In Lust Storm

Beyond Even var et forvirrende innslag i katalogene til Eno og Fripp. Innholdet ble utgitt i flere format, med delvis forskjellig innhold. Opprinnelig ble musikken utgitt under tittelen The Cotswold Gnomes, og da kun som digital nedlasting. Cotwold Gnomes var en herlig og selvironisk tittel, som manet frem et bilde av de to eldre britiske herrene sittende ulastelig antrukket med hver sin tekopp og tilhørende scones. Senere kom det to cd-utgaver, begge under navnet Beyond Even. Utgaven jeg har er en enkelt cd. Det fantes også en utgave med to cd-er, der cd nummer to inneholdt samme musikk, men mikset som ett sammenhengende spor. Etter sigende finnes det også en japansk utgave under navnet Unrealised Works Of Startling Genius. Mye bøll og rot her altså, og det faktisk på en av disse tos minst interessante utgivelser.

Beyond Even bestod av 13 korte stykker instrumentalmusikk, hovedsakelig laget og spilt av Robert Fripp og Brian Eno, med hjelp fra Tim Harries og Trey Gunn, Fripps våpendragere fra King Crimson, på enkelte spor. Platen bestod for det meste av stoff som ble til overs i forbindelse med innspillingen av The Equatorial Stars (2004), selv om det også må være eldre materiale med, tittelen tatt i betraktning.

Som vanlig da Fripp og Eno samarbeidet var innholdet konsentrert om Enos loops og lydkulisser, tilsatt Fripps gitarer. Eno hadde naturligvis stor sans for gitaristen Fripp, og hvem har ikke det? Han var sjeldent annet enn fenomenal, enten han spilte progressiv rock med King Crimson eller lagde ambient, alene eller sammen med Eno. Slik sett var det ingen grunn til å ikke ha forventinger til Beyond Even, til overs materiale eller ikke. Dessverre var resultatet kun middels interessant.

Flere av låtene hadde tyngre rytmespor enn vanlig fra denne kanten, og var ofte preget av trip hop. I flere tilfeller ble resultatet litt gammelmodig, sjekk for eksempel Ringing Beat, Sneering Loop og The Idea Of Decline, hvor tanken om at «gamle menn gjør så godt de kan» var tydelig. Det var sjelden slike tanker slo inn da disse to var på parketten. Begge var blant de virkelig store innen populærmusikken siste 50 år. Selvsagt skal man få lov å la seg påvirke av tidens trender i musikkverden, og særlig Eno er jo ualminnelig nysgjerrig på nye ting, men det kan være farlig å ta andres ideer og løpe med dem.

De lyktes bedre da de nærmet seg ambient, som i den lumre, småskumle Dirt Loop. Den knirket sakte og skjebnetungt fremover i (kun) fire minutter, og kunne vært utviklet til noe enda mer. De var inne på noe av det samme i Deep Indian Long, med dype toner som slo hardt, og noe som hørtes ut som bearbeidede stemmer i dypet av det hele. Ikke verst. Også den bryske, stygge Gasp var inne på noe. Her spilte Fripp med crunch, og Eno vevet et nesten-industrielt lydbilde rundt strengene.

Rating: 6/10