The Beatles – Let It Be (Apple LP, 1970)

1) Two Of Us; 2) Dig A Pony; 3) Across The Universe; 4) I Me Mine; 5) Dig It; 6) Let It Be; 7) Maggie Mae; 8) I’ve Got A Feeling; 9) One After 909; 10) The Long And Winding Road; 11) For You Blue; 12) Get Back

Da The Beatles’ siste studioalbum ble utgitt i mai 1970, hadde bandet vært oppløst i en måneds tid. Det forhindret naturligvis ikke at platen ble en bestselger. The Beatles solgte alltid i bøtter og spann, fortjent nok.  Let It Be, som helt til like før utgivelsen skulle hete Get Back, ble, som tidligere beskrevet, innspilt tidlig i 1969. Hele prosjektet ble lagt vekk til fordel for innspilling av Abbey Road. Slik sett skulle kanskje Let It Be bli omtalt før Abbey Road, men det var nå en gang slik at det var Let It Be som avsluttet katalogen i «real time».

Samtidig med platen ble filmen Let It Be gjort tilgjengelig. Den viste The Beatles i studio og den berømte konserten på taket av en kontorbygning i London. Filmen viste frem for hele verden at stemningen var på nullpunktet under arbeidet med Let It Be. Sannsynligvis var ikke The Beatles til å redde som gruppe uansett, men Get Back/Let It Be gjorde det i hvert fall helt umulig, selv om de fire skjerpet seg og spilte inn et verdig punktum med Abbey Road.

Glyn Johns ble opprinnelig engasjert av McCartney til å «hjelpe til» i studio, uten at han helt forstod om han var produsent eller kun tekniker. Johns’ forvirring ble ikke mindre av at også George Martin, deres faste produsent, var til stede som en slags rådgiver.

The Beatles skulle opprinnelig gi ut musikken som ble spilt på toppen av Apple-bygningen. Da Johns gikk gjennom opptakene i mars 1969 ble det raskt klart at han stod foran en større jobb. I første omgang ble derfor Get Back og Don’t Let Me Down utgitt på singel. Don’t Let Me Down var en av de definitive Lennon-låtene, et mesterverk av intens balladerock. Den kom ikke med på albumet, selv om den var med på forslaget til sanger som Glyn Johns presenterte i mai 1969. Da hadde imidlertid Beatles allerede begynt å tenke på Abbey Road, og det hele ble utsatt. Tålmodige Johns gjorde et nytt forsøk ved årsskiftet 1969/1970, men enden på visa var at Lennon Og Harrison fikk Phil Spector til å ferdigstille platen. McCartney ble rasende da han hørte hva Spector hadde gjort med hans The Long And Winding Road.  Utrolig nok endte Let It Be likevel opp som et godt album. Det manglet riktignok en del i forholdet til nivået på de foregående, men det var flere klassikere på Let It Be.

Platen inneholdt tre av deres mest ikoniske ballader. Lennons drømmende Across The Universe, og McCartneys Let It Be og The Long And Winding Road har knapt sine like innen rockeballader. Ved lytting til den «rensede» versjonen av platen, som kom ut i 2003 med tittel Let It Be…Naked, ble det åpenbart at Spector smurte godt på under miksingen av The Long And Winding Road, men alt i alt gjorde han både der og totalt sett en god jobb, og skal ha en viss honnør for at resultatet ble så pass vellykket som det ble.

Den fjerde rene klassikeren var selvsagt Get Back, som var en uvanlig frekk rocker, hvor McCartney trakk linjene tilbake til gruppens røtter i femtitallsrock, og med det forsøkte å skape nytt liv i relasjonene mellom de fire. Det endte i stedet med Let It Be, som en erkjennelse av alt var over.

I’ve Got A Feeling var sterk, satt sammen av Pauls hyllest til Linda Eastman, den kommende fru McCartney, og Lennons Everybody Had a Hard Year, som oppsummerte det slitsomme året 1968 for alle involverte. Godt samarbeid mellom det to kompisene og kranglefantene var det også på Two Of Us. Den var opprinnelig skrevet av Paul som en kjærlighetserklæring til Linda, men endte nok opp hos de fleste som en fortelling om de to gamle vennene, som hadde oppnådd så kolossalt mye sammen. Det var rørende å lytte til. Lennons Dig A Pony var vel ikke all verden til låt, men hadde en rufsete sjarm, med sterkt gitararbeid fra Harrison og herlig elektrisk piano fra Billy Preston, som var med på hele innspillingen, konserten inkludert. Den var en av fire sanger fra konserten som endte opp på albumet, de andre var studioversjoner.

Harrison hadde med to sanger. I Me Mine var en enkel rocker, som han skrev i full fart. Den hadde en fin overgang fra det raske til rolige i det refrenget satte inn, men som helhet var den ikke all verden. For You Blue var tilegnet kona Patti Boyd, satt til noe så selsomt som countryblues. Det fungerte slett ikke verst.

Lennon hadde funnet frem One After 909, en av de eldste sangene han hadde skrevet sammen med McCartney, tilbake i 1957. The Beatles hadde spilt den inn tidlig i karrieren, men den hadde aldri blitt utgitt. Det var forståelig. Den enkle rockeren hadde ikke all verden ved seg, selv om det svingte av innspillingen. Dig It varte et snaut minutt, og var klippet ut av en lang jam. Hverken den eller allsangen i den korte tradisjonslåten Maggie May hadde noe å gjøre på plate, men de forsterket tross alt Let It Be’s rufsete sjarm.

Rating: 8,5/10