The Jeff Beck Group – Beck-Ola (EMI Columbia LP, 1969)

1) All Shook Up; 2) Spanish Boots;3) Girl from Mill Valley; 4) Jailhouse Rock; 5) Plynth (Water Down the Drain); 6) The Hangman’s Knee; 7) Rice Pudding

Hvorvidt Jeff Beck bare var ærlig eller om han ville gardere seg mot kritiske røster vites ikke, men på baksiden av omslaget til Beck-Ola var det angitt at «Today, with the hard competition in the music business, it’s almost impossible to come up with anything totally original. So we haven’t». De syv låtene på Beck-Ola var riktignok en miks av coverlåter og eget materiale, men det var ikke tvil om at de hadde problemer med å komme opp med sterkt materiale på egen kjøl. To av de fem egenkomponerte låtene var instrumentale, og mye av albumet var mer jammet frem enn faktisk komponert.

Produsent og manager Mickie Most ville ha hits, og aller helst promotere Beck som popstjerne. Most mente at det var tullete at en mann med så godt utseende ikke sang selv (!) og leverte hits. Beck ville imidlertid alt annet enn å synge Hi Hi Silver Lining inn i evigheten. I tillegg var det ikke all verden av stemning mellom Wood og Stewart på den ene siden og Beck på den andre. Det endte med at de to førstnevnte sa takk for seg etter Beck-Ola. Deretter stiftet de Faces, samtidig som Rod The Mod satte i gang med en parallell solokarriere.

Et band på randen av oppløsning, en sur produsent og snaut med materiale til tross, Beck-Ola ble et underholdende album, og en plate som står igjen som et formativt album i utviklingen av heavy metal og hardrock, i likhet med forgjengeren Truth. Beck-Ola var nok viktigere historisk sett enn et klassisk album isolert sett.  Platen var enda tyngre og slemmere enn debuten og river fortsatt godt 55 år senere. Musikken hadde en uvøren, protopunk-følelse over seg. Det uvørne preget skyldtes sikkert at innholdet mer eller mindre bestod av en sammenhengende jamsession, spilt inn i løpet av seks dager i april 1969. Elektrisk blues var fortsatt en sentral ingrediens, dog mindre enn på debuten. Tidvis var det rett frem den fremtidige formen heavy metal å høre, som i innledningen til Dylans Spanish Boots og i instrumentale Rice Pudding.

Siden sist hadde Nicky Hopkins blitt fullverdig medlem The Jeff Beck Group. Han var en sentral bidragsyter, både med tangentene sine og gjennom låtskriving. Han stod bak Girl From Mill Valley, en instrumental med (selvsagt) Hopkins piano i front. Den skilte seg sterkt ut fra resten, med sine melankolske, rene anslag av britisk, pastoral folkemusikk. Girl From Mill Valley var smellvakker og passe sentimental. Trommeslager Micky Waller var skiftet ut med Tony Newman. Beck mente at Newman var en bedre mann for «heavy music».

At Beck og kompani valgte å gjøre to sanger som Elvis hadde gjort til sine var overraskende og smått skuffende. Det var ikke verdens mest inspirerte valg av coverlåter. De lyktes imidlertid godt med All Shook Up, som ble gjort i en drøyt overstyrt, aggressiv versjon, som viste frem Rod Stewart som en av rockens nye, store stemmer. Det var verre med Jailhouse Rock, som de ikke klarte å løfte ut av det smått gammelmodige. Den passet heller ikke Stewarts stemme like godt, og han hørtes utilpasset og skrikete ut i dette toneleiet.

Stewart klarte seg langt bedre i Spanish Boots, albumets udiskutable høydepunkt. Her lå The Jeff Beck Group tett på det Led Zeppelin drev med på samme tid, og de kom ikke dårlig ut av sammenligningen. Også Plynth (Water Down The Drain) var sterk hardrock, uten å nå helt opp til Spanish Boots. Det samme gjaldt The Hangman’s Knee, som hadde et sært, seigt drag. Albumet ble avsluttet på topp, med blytunge Rice Pudding, som veltet frem som en olm okse. Hadde det ikke vært for at Hopkins piano ga musikken smak av klassisk rock og blues i mellomspillet, hadde det ikke vært mulig å kalle Rice Puddings innledning og avslutning for annet enn ren heavy metal, med en riffstorm Led Zeppelin og Black Sabbath verdig.

Rating: 7,5/10