Black Flag – The First Four Years (SST LP, 1978-1981/1983)

1) Nervous Breakdown; 2) Fix Me; 3) I’ve Had It; 4) Wasted; 5) Jealous Again; 6) Revenge; 7) White Minority; 8) No Values; 9) You Bet We’ve Got Something Personal Against You!; 10) Clocked In; 11) Six Pack; 12) I’ve Heard It Before; 13) American Waste; 14) Machine; 15) Louie Louie; 16) Damaged I

Greg Ginn, som stod bak Black Flag og plateselskapet SST, var sentral i utviklingen av amerikansk rock på åttitallet. Black Flag, med de sorte stolpene som symbol, var et av de mest kompromissløse bandene som kom ut av hardcore-scenen. De utviklet musikken i rasende tempo i løpet av årene de holdt det gående, ved å inkorporere hard rock, spoken word, jazz, progressiv rock og metal i sitt nådeløse stuk. Tekstene kretset rundt dystre beskrivelser av fattigdom, mentale problemer og generell misnøye med det amerikanske samfunnet. De traff en nerve hos mange ungdommer, som ikke fikk seg til å passe inn i Ronald Reagens glansbilde av Amerika, som var nettopp et glansbilde. Skuespillerpresidenten rakk mer eller mindre å ødelegge samhold og økonomisk solidaritet i løpet av sine åtte år ved makten, til fordel for ekstremt raskt voksende forskjeller mellom fattig og superrik. Black Flag sa takk for seg i 1986, etter 10 intense år. Da hadde de latt håret gro og grundig utfordret hardcorefans’ oppfatninger om utseende og musikkstil.

Plateselskapet SST, som tok utgangspunkt i Ginns lille geskjeft med å reparere transistorer og annen teknikk, ble etablert for å utgi Black Flags musikk, men ble i tillegg raskt et selskap for flere av amerikansk rocks viktigste navn. Minutemen, Husker Du, Meat Puppets, Saccharine Trust og Saint Vitus var blant de sentrale artistene, både på SST og i amerikansk rock totalt sett. Black Flag og staben i SST fikk mye ut av små ressurser. Via fans, platebutikker, artister og konsertlokaler, lagde de en «melkerute» for turneer. Det var langt til superstjernenes liv på veien, med fly og flotte hotell. Her var det en gammel van man reiste rundt i, med opptredener på småklubber og i kjellere, og gjerne med overnatting på gulvet hos fans, likesinnede band og andre i nettverket. Det var en stor kraft i denne scenen, som brakte musikken ut til et sultent, ungt publikum.

Selv om Greg Ginn stiftet Black Flag 1976, ga ikke bandet ut et fullt album før Damaged kom i 1981. Da var Henry Rollins på plass som vokalist, den fjerde i rekken siden starten. Før albumdebuten hadde de gitt tre EP-er og en single, i tillegg til å ha med spor på noen samleplater. Alle de tidligere utgivelsene ble samlet på The First Four Years, som kom ut på SST i 1983.

Med penger fra reparasjonsvirksomheten sin trykket Ginn opp 2000 eksemplarer av Black Flags debut, Nervous Breakdown, som fikk katalognummer SST 001 og ble utgitt i januar 1979. Besetningen, med Keith Morris (vokal), Greg Ginn (gitar), Gary McDaniel (bass) og Brian Migdol (trommer), blåste gjennom fire låter på fem minutter. Kvartetten banket ut dystopisk, grim punk av den engelske skolen, med krydder i form av amerikansk sarkasme og iltert sinne. Resultatet var en de epokegjørende punk-utgivelsene fra USA. Omslag var laget av Ginns bror, Raymond, under kunstnernavnet Raymond Pettibond. Han laget mange omslag for SST, og stod også bak Black Flags nevnte logo. Hans tegninger, med ironiske og ofte forstyrrende hendelser, passet som hånd i hanske til musikken.

Black Flag ville følge opp Nervous Breakdown med et helt album. Det skulle imidlertid vise seg å bli vanskelig. Etter å ha byttet ut bassist og trommeslager fra debuten, med henholdsvis Chuck Dukowski og Robo, gikk de i studio. Sanger Keith Morris bestemte seg så for å slutte midt under innspillingene. Ron Reyes ble ny vokalist, men det dro ut i tid før de fortsatte innspillingene. Etter en tid fikk Reyes lagt på vokal på en del spor, men han var ute av Black Flag før fem av sangene omsider ble utgitt i august 1980, på EP-en Jealous Again. Hele stasen var unnagjort på seks og et halvt minutt, og fortsatte i samme spor som Nervous Breakdown. Reyes var ikke like overbevisende som Keith Morris, men han bjeffet godt fra seg han også, i beske tekster som White Minority, No Values og You Bet We’ve Got Something Personal Against You. Ginn kjørte et beinhardt regime, med øving i opptil syv timer per dag, noe som ga resultater. Black Flag var en formidabel hardcoremaskin allerede i 1980. Hans gitarspill hadde tatt flere steg, og spillet var fullt av atonale vendinger og inspirasjon fra musikk som lå langt unna punk, enten det var fri jazz eller Black Sabbath.

I juni 1981 kom så deres tredje EP, den snaue Six Pack. Det inneholdt til gjengjeld tre knallperler av aggressiv punk, med Dez Cadena som ny vokalist. Tittelsporet var en klassisker, med beskjed om at en Six Pack løste det meste. De to andre låtene var ikke særlig dårligere.

Cadenas stemme holdt ikke ut kjøret i Black Flag lenge, og han «trakk seg tilbake» til rytmegitar. Han rakk imidlertid å synge på singelen Louie Louie/Damaged, før han ga fra seg mikrofonen til Henry Rollins. På versjonen av Louie Louie improviserte han teksten etter et eget øre, noe som funket nydelig. Damaged var et av høydepunktene i Black Flag-katalogen, med sine seige og intense riff, over et saktere komp enn man hadde vendt seg til. Den dystre teksten, om hvor ødelagt protoganisten var, ble bjeffet frem av Cadena. Det var ikke rart stemmen røyk.