David Byrne & Brian Eno – Everything That Happens Will Happen Today (Todo Mundo cd 2008)

1) Home; 2) My Big Nurse; 3) I Feel My Stuff; 4) Everything That Happens; 5) Life Is Long; 6) The River; 7) Strange Overtones; 8) Wanted For Life; 9) One Fine Day; 10) Poor Boy; 11) The Lighthouse

Eno fortsatte å samarbeide med gamle venner. Etter å ha utgitt Beyond Even sammen med Robert Fripp, tok han opp tråden med David Byrne. Amerikaneren og Eno samarbeidet nært i årene rundt 1980, hvor de presterte noen innflytelsesrike album. Eno produserte flere av platene til Byrnes band Talking Heads, hvor særlig den monumentale skrekkfunkeksersisen Remain In Light står igjen som en klassiker. I forlengelsen av det mesterverket lagde de My Life In The Bush Of Ghosts, som var basert på samples, og som er et av de mest innflytelsesrike albumene som har blitt laget de siste 50 årene.

27 år senere var det klart for nytt samarbeid mellom de to, og resultatet ble naturligvis noe annet enn hva man hadde forventet, heldigvis får jeg si. Å følge opp hyperfunken fra gamle dager kunne neppe endt lykkelig, og det prøvde de da heller ikke på. I stedet forsøkte de to seg på noe de døpte «elektronisk gospel», i kjent stil titulert av konseptualisten Eno – sikkert med intellektuelle Byrne som heiagjeng. Han hadde som kjent heller aldri noe i mot storslagne ideer. Målsettingen var å kombinere gospel og elektronikk, som et bilde på dialogen mellom det menneskelige og det elektroniske, med et optimistisk verdenssyn som bakteppe og inspirasjon. Jeg har aldri fått den helt store gospel-følelsen av platen, på tross av jublende sang og fyrrig bakgrunnsvokal, men det forhindret ikke at resultatet var vellykket.

Everything That Happens Will Happen Today ble til gjennom flittig epostutveksling av musikkfiler. Utgangspunktet var demoer som Eno hadde syslet med, som hadde laget med elektroniske instrumenter. Byrne skrev tekstene til Enos skisser. Senere ble det koblet på flere musikere. Særlig sentral i så måte var gitaristen Leo Abrahams. I tillegg dukket gamle venner av Eno opp, som Robert Wyatt og Phil Manzanera. Også tidligere Sex Pistols-gitarist Steve Jones bidro. De som hadde gledet seg til duetter mellom de to, eller sågar Eno i vokal front, ble skuffet. Alle låtene ble sunget av Byrne. Eno nøyde seg med å kore på et par spor. Det var ikke til å nekte at det endelige produktet fremstod mest som et soloalbum fra Byrne.  Hans karakteristiske stemme var ikke til å ta feil av. Det samme var hans smarte og snurrige tekster, ofte med ett skrått blikk på omgivelsene. Musikken hvilte i et bedd av elektronikk, som ble tilført gitar, bass, piano, trommer og annet. Det ga liv og et organisk lydbilde, som sammen med vokalarrangementene ga musikken rom til å puste. Sangene lignet Talking Heads slik de fremstod på Little Creatures. Med andre ord pop med smak av country, r & b og klassisk new wave. Byrne var på hjemmebane i dette materialet, og sang sjeldent lystig og avslappet.

Strange Overtones, den første singelen fra platen, var en soleklar favoritt, med sin klassiske popmelodi, som minnet meg på hvorfor jeg elsker Talking Heads og David Byrne. Her bidro Eno med kor og Wyatt med frame drum. Boy var det funky alibiet; kvass og kvikk solfylt funk. Rytmesporet hadde ikke gjort skam på seg på My Life In The Bush Of Ghost. One Fine Day var en fullendt pop-ballade, mens My Big Nurse var det nærmeste country Brian Eno noen gang har vært. I Feel My Stuff var vellykket, moderne r&b.

Om noe skulle innvendes, må det være at noen få av sangene var litt trivielle. Formatet krever mye av låtmaterialet, og noen ganger blir det brukt vel gjenkjennelige løsninger. Men det var kun unntaksvis, for det meste tålte gjentatt lytting – mange ganger. Det var en livlig og livsbejaende stemning over musikken, og man ble rett og slett i godt humør av å lytte. Det var langt til de dystre og klamme scenariene de to spente opp på My Life In The Bush Of Ghost og Remain In Light.

Rating: 8/10