Black Flag – Damaged (SST LP, 1981)

1) Rise Above; 2) Spray Paint; 3) Six Pack; 4) What I See; 5) TV Party; 6) Thirsty And Miserable; 7) Police Story; 8) Gimmie Gimmie Gimmie; 9) Depression; 10) Room 13; 11) Damaged II; 12) No More; 13) Padded Cell; 14) Life Of Pain; 15) Damaged I

Keith Morris, Ron Reyes, Dez Cadena eller Henry Rollins. Hvem var den beste vokalisten i Black Flag? I de mest konservative hardcore-kretser har diskusjonen om dette teamet holdt en viss temperatur. For alle oss som lot håret gro og kom ut av den mest sneversynte punk-etosen er svaret åpenbart. Henry Garfield, aka Henry Rollins, tok Black Flag til et nytt nivå og tilførte dimensjoner de tre øvrige ikke var i nærheten av å bidra med. Med han i spissen oste det fare og sinne av Black Flag. Med tjueåringen i front utviklet Black Flag seg til å bli det mest hardtslående bandet innen hardcore. Rollins opptrådte som regel kun i shorts, og selv om han ikke var mer enn 175 centimeter høy hadde han en kolossal tilstedeværelse.

Da Black Flag entret Unicorn Studios i Hollywood i oktober 1981, bestod gruppen av Dez Cadena og Greg Ginn på gitarer, Charles Dukowski på bass og Robo (Julio Roberto Valverde Valencia) på trommer, i tillegg til Rollins. Det var aldri tvil om at Black Flag var Greg Ginns band. Hans visjon og beinharde arbeidsdisiplin var avgjørende. Hans insistering på endeløse økter i øvingslokalet gjorde at Black Flag var en samspilt punkmaskin av unikt kaliber.  Han hadde imidlertid en innadvendt personlighet, og det var Dukowski og Rollins som tok seg intervjuer og var ansiktene utad.

Glen Lockett, aka Spot, var den sentrale teknikere og produsenten hos SST mellom 1979 og 1986. Han var innom Ginns pre-Black Flag band Panic som bassist, men konsentrerte seg raskt om jobben bak miksepulten.  Spots innsats for SST har tidvis blitt kritisert. Det mange glemmer er at innspillingene som regel ble gjort på minimale budsjetter og i løpet av veldig kort tid. Han bør heller berømmes for at han maktet å fange en generasjon unge musikere i det de var på sitt mest intenst kreative. Spot har produsert mange klassikere.

Spot mente at Black Flag hadde et bedre uttrykk som kvartett, enn kvintett-utgaven med to gitarister som spilte inn Damaged. Han og bandet var delvis uenige om hvordan det skulle lyde, men musikerne fikk viljen sin. Resultatet ble et album som lå tett på hvordan de låt fra scenen. Damaged ble et rått og livlig dokument over Black Flag sent i 1981, og et av den amerikanske hardcorescenens definitive dokumenter.

Damaged var dominert av Henry Rollins hese, såre tilstedeværelse, Dukowskis melodiøse bass og ikke minst Greg Ginns gitarspill. Han var inspirert av Black Sabbath og annen tidlig heavy metal. Det ankret gitarspillet hans i tradisjonell hardrock, men han fylte på med atonale riff. Ginn, med Cadena i ryggen, var over alt på Damaged.

Damaged var rofestet i punk, men tok sjangeren inn i nytt territorium. Tekstene var personlige og følelsesladde. Rollins var akkurat ute av tenårene, og fikk tydelig frem at det formelig kokte i skallen, over både urettferdighet, et liv uten penger, mentale utfordringer og samfunnsutviklingen generelt. Platen var et ganske annet beist enn hva Sex Pistols, The Damned og andre punkband hadde kommet opp med tidligere. Damaged var virkelig sint, med en ekte fortvilelse og intensitet, både i tekst og musikk, uten å bli klisjefylt eller befengt med føleri. Platen gjorde et voldsomt inntrykk, og var en perfekt kombinasjon av punk ala 1977, hardrock og, tørr jeg si det, avantgarde. Utover på side to dukket det opp låter hvor de fem varierte tempoet. «Damaged I» avsluttet albumet med seig hardcore blues, der Rollins fortalte om hvor skadd han var, og fant opp støyrocken i samme slengen. Men først og fremst var Damaged full av superhektende hardcore, med klassiske, sjangerdefinerende låter som Rise Above, Gimme Gimme Gimme og Spray Paint. Ginn uttalte at det var slutt på humorlåter da Henry Rollins kom med, med et lite spark til «poeten». Likevel var det plass to morsomme låter. Six Pack var riktignok en eldre sak, som ble spilt inn på nytt med Rollins, men morsom var den. Enda festligere var rølpete TV Party, der gutta samlet seg for å drikke og se på favorittserien på TV. Her ble det gaulet på Saturday Night Live, Monday Night Football og annet.

Omslaget oppsummerte det hele. Der slo Rollins knyttneven gjennom et speil så blodet rant. Eller rettere sagt ketchupen rant. Eller var det rødt blekk og kaffe?

Rating: 10/10