The Jeff Beck Group – Rough and Ready (Epic LP, 1971)

1) Got the Feeling; 2) Situation; 3) Short Business; 4) Max’s Tune; 5) I’ve Been Used; 6) New Ways / Train Train; 7) Jody

Etter at Wood og Stewart stakk var det slutt for The Jeff Beck Group, mark 1. Beck begynte umiddelbart å etablere et nytt band med Tim Bogert (bass) og Carmine Appice (trommer), som hadde utgjort rytmeseksjon i protometal-bandet Vanilla Fudge. De hadde stor suksess mellom 1967 og 1970, med fem album inne på topp 40 i USA, og huskes aller best fra versjonen av The Supremes You keep me Hangin’ On, som ble en hit i 1968. Gruppen var banebrytende med sin orgelbaserte tungrock, og hadde åpenbart innflytelse på Deep Purple. Det gikk imidlertid nesten tre år før Beck, Bogert & Appice ble et band. I desember 1969 ble nemlig Beck alvorlig skadet i en bilulykke, og var indisponert en god stund.

Bogert og Appice startet Cactus i stedet, mens Beck, etter at han hadde kommet på beina, samlet et nytt band, med Cozy Powell (trommer), Bobby Tench (sang), Clive Chaman (bass)og Max Middleton (tangenter). Beck hadde da allerede forsøkt seg på noen innspillinger med Tamla Motowns husband The Funk Brothers, som aldri har blitt utgitt. Det sa mye om retningen han ville ta musikken sin i. Nå var det tid for å skifte ut bluesbasert hardrock med jazz-fusion, r& b og soulrock.

Den nye utgaven av The Jeff Beck Group spilte inn Rough And Ready i Island Records studio i London, i løpet av våren og sommeren 1971. Beck produserte, og komponerte seks av syv låter. Bandet hadde både fargede og hvite medlemmer. Bobby Tench var en britisk soulsanger, som hadde holdt det gående siden tidlig på sekstitallet. Han kom sent inn i bildet, etter at Bech hadde hørt ham synge på en konsert i mai 1971. Hans typiske soulpiper passet godt til det funky materialet, på tross av at han ikke var den mest særpregede vokalisten og tidvis hadde en tendens til å ta i for mye, slik at han noen ganger fremstod affektert.

Rough And Ready inneholdt sofistikert, tidstypisk fusion, med hitpotensial og et lydbilde et sted mellom Stevie Wonders moderne funk og Weather Reports storby-fusion. Det låt polert, men brukbart livlig, og Becks suverene gitarspill sørget for jording i rock, uten at platen hadde samme nerve som Truth og Beck-Ola.  De fem nådde et publikum i USA, men gjorde ikke noe ut av seg i UK. Det var ikke overraskende. Rough And Ready var utpreget amerikansk i utrykket og langt unna engelsk progressiv rock og hardrock, som dominerte listene i Becks hjemland.

Det var god energi og livsbejaende stemning i låter som Got The Feeling, Situation og Jody. Det ble alltid gitt god plass til Becks gitarer, og det var i partiene der kvintetten ristet løs i lengre instrumentalpartier at Rough And Ready virkelig tok fyr. Det ga de noe formelpregede komposisjonene liv.

Det var også plass en ren instrumental. Den åtte minutter lange Max’s Tune var komponert av (selvsagt) Max Middleton, og hadde god plass til både hans elektriske piano og Becks gitar. Det var platens mest kontemplative øyeblikk, og et høydepunkt på en trivelig, men ikke essensiell plate.

Rating: 7/10