Brian Eno & Rick Holland – Drums Between The Bells (Warp cd, 2011)

 1) Bless This Space; 2) Glitch; 3) Dreambirds; 4) Pour It Out; 5) Seedpods; 6) The Real; 7) The Airman; 8) Fierce Aisles Of Light; 9) As If Your Eyes Were Partly Closed…; 10) A Title; 11) Sounds Alien; 12) Dow; 13) Multimedia; 14) Cloud 4; 15) Silence; 16) Breath Of Crows

På slutten av nittitallet Brian Eno ble kjent med den unge poeten Rick Holland. De to møtes sporadisk, med ambisjoner om å koble Hollands dikt og Enos musikk. I 2003 spilte de inn materiale som ikke ble utgitt, men noen år senere ble det sving på sakene, med Drums Between The Bells som resultat. Duoen kalte platen et eksempel på poetronica. Det var typisk Brian Eno å konseptualisere det han drev med, og uttrykket var en treffende beskrivelse av Drums Between The Bells.

Rick Holland var ingen størrelse i den litterære verden, men hans særegne diktning, med inspirasjon fra psychogeofraphie, traff en nerve hos Eno. Psychographie omhandlet samspillet mellom menneskelig adferd og strukturerte, men ofte uforutsigbare mønstre. Hvordan mennesker fløt rundt i bystrukturer og lot seg påvirke av disse. Holland dreide temaene rundt livet i storbyen, business og vitenskap – i et språk som ikke var enkelt å gripe – men som etterlot en undring og en følelse av både storbyens villskap og dens dypt konvensjonelle sider. Diktene var utpreget rytmiske, noe som gjorde dem godt egnet til å settes musikk til. Brian Eno lagde det vesentligste av musikken. Han la vekt på finne musikalske former tilpasset det enkelte dikt, og skapte et variert lydspor. Her var det unwelcome jazz, vare, akustiske settinger, ren ambient og skjebnetunge, elektroniske strukturer.

En rekke navn fra kunst- og skuespillerverden ble hentet inn for å ta seg av vokalen, ingen av dem spesielt kjente eller karakteristiske. I tillegg var Holland og Eno å høre. Den store variasjonen i vokal var et smart trekk for å unngå den monotonien som plager mange diktopplesninger med musikk til, hvor den ene stemmen etter hvert tretter lytteren ut og gjør at budskapet forsvinner under vekten av det begrensede uttrykket. Enos varierte lydspor bidro også til at interessen stort sett ble holdt oppe, selv om han som vanlig var bedre da han trådde varsomt frem enn da han forsøkte seg på moderne rytmikk ala drum ‘n’ bass, trip hop og dets like. I slike settinger forsvant Enos særpreg, og han ble plutselig en av mange.

De enkelte stemmene fikk stort sett være i fred for elektronisk bearbeiding. Det ble lagt vekt på å få en samstemmende rytme mellom resitering og lydspor, noe som stort sett fungerte. Særlig de smule Dreambirds, Pour It Out og Seedpods var en lise. Den tunge The Airman var også et høydepunkt, men så altfor kort med sine tilmålte tre minutter. Her var Holand og Eno på sporet av et dystopisk mesterverk, som burde fått anledning til å strekke seg ut. På den lange Breath of Crows, nærmet resiteringen seg tradisjonell sang, over Enos under lune og hyperneddempet lydspor.

Rating: 7/10