Jason Isbell And The 400 Unit – Live At The Ryman (Southeastern cd, 2018)

1) Hope the High Road; 2) 24 Frames; 3) White Man’s World; 4) Flagship; 5) Cumberland Gap; 6) Something More Than Free; 7) The Life You Chose; 8) Elephant; 9) Flying Over Water; 10) Last of My Kind; 11) Cover Me Up; 12) Super 8; 13) If We Were Vampires

“If country music had a Vatican, it would be the Ryman.”  Marty Stuart.

Selv om Jason Isbell sjelden laget ren country, hadde han en høy stjerne i bransjen. Han evnet å lage hektende countrypop, noe som fenget den «lettere» delen av countryfansen, selv om han hadde den største fanbasen blant de som likte americana og alternativ country.  En bekreftelse på statusen fikk han da han ble tildelt det ærefulle oppdraget å være «Artist In Residence» i Country Music Hall Of Fame And Museum i 2017.

Isbell slapp også til på The Ryman, som hadde sin spede begynnelse i et telt i 1885, med første konsert i The Ryman Auditorium i 1892. Gjennom snaut 120 år hadde scenen bygd seg opp til å bli den mest sentrale innen country. The Ryman hadde riktignok tatt i mot alt fra opera og jazz (i sine tidligste år), og i senere tid også rock- og popartister, men det var country som var sjelen. Grand Ole Opery flyttet sine arrangementer til The Ryman i 1943, og ble der i 31 år. I 2017 spilte Jason Isbell And The 400 Units seks konserter der i løpet av en uke. Et utvalg opptak ble utgitt på Live At The Ryman.

Som så mange livealbum var det vanskelig å få øye på det store kunstneriske motivet ved Live At The Ryman, ut over å vise hvilken liveartist Isbell var. Platen var naturligvis en suvenir for alle som var til stede. Den inneholdt 13 sanger, alle hentet fra de tre seneste studioalbumene (Southeastern, Something More Than Free og The Nashville Sound). Det var tre sterke album, og utvalget må sies å være representativt og tilfredsstillende. Det var plass til både rockelåter og neddempede saker, med en dramaturgi som gjorde lyttingen til en underholdende time, selv om sangene var kjent fra før.  Isbell viste seg også her, som på tidligere konsertopptak, som en meget god sanger. Han tok tak i låtene og sendte dem i hjerterota til fansen. The 400 Units var også på tå hev, med muskuløst trykk da det var nødvendig, og tilbakelent, lyttende til sangeren da det var påkrevet.

Aller størst inntrykk gjorde de «eksistensielle» sangene Last Of My Kind, Cover Me Up og If We Were Vampires. Sistnevnte i duett med kona Amanda Shires. Det var sterkt å høre de to synge den sammen fra scenen. Cover Me Up inneholdte linjen «I sobered up and I swore off that stuff, forever this time», som var Isbells oppgjør med sin alkoholisme, og en linje som alltid skapte jubel. Bandet holdt seg stort sett til sangenes opprinnelige arrangementer, selv om det var rom for improvisasjon her og der. Akustikken på The Ryman var kjent for å være god, og det låt utmerket. Med unntak for de nevnte tre sangene er det likevel slik at jeg foretrekker studioinnspillingene, der sangene kommer aller best til rette, i sin «naturlige» samhandling med de andre låtene på albumene.

Rating: 7/10